Egenbetaling


Det følger av universitets- og høyskoleloven(uhl) § 7-1 at UiS ikke kan kreve egenbetaling fra studenter for utdanninger som fører frem til en grad eller yrkesutdanning.

Det enkelte fakultet kan imidlertid søke departementet om unntak fra denne regelen. Adgangen til å dispensere fra gratisprinsippet praktiseres snevert, og departementet har derfor lagt til grunn en streng praksis her. De har i tidligere uttalelser gått langt på vei med å fastslå at det ikke kan pålegges studentene mindre eller større utgifter ved;

  • obligatoriske studieturer
  • obligatoriske ekskursjoner
  • nødvendig utstyr til bruk i undervisningssammenheng (ski, skøyter etc)
  • valgemner som benytter ekskursjoner

UiS kan likevel som en del av utdanningen tilby frivillige studieturer/ekskursjoner med egenandel, men må da også kunne tilby et faglig tilfredstillende alternativ for de studentene som ikke ønsker å delta på studieturen. Det alternative opplegget må gi studentene nødvendig læringsutbyttet for studiet på samme måte som en studietur ville gjort.

 Gratisprinsippet er ytterligere konkretisert i forskrift om egenbetaling ved universitetet, kapittel 3. I § 3-3 vises det til at UiS ikke kan kreve betaling av studenter utover reelle kostnader knyttet til læremidler. Det følger videre av forskriftens merknad at lærmidler skal forstås som materiell som studentene med rimelighet har måttet finansiere selv slik som bærbar pc, lærebøker, kompendier, kopier, utskrifter o.l. Det synes som KD avgrenser læremiddel mot nødvendig utstyr til bruk i undervisningen.

Ved brudd på gratisprinsippet vil departementet ta opp saken med UiS på eget initativ.


Sist oppdatert av Ingrid Stokkeland (13.12.2017)

Skriv ut artikkel print symbol