Hvordan prioritere i universitetspolitikken?


- Det trengs politisk vilje mer enn endring i finansieringsmodeller for å styrke de to nye universitetene i Stavanger og Agder, mener universitetsdirektør Per Ramvi i denne kronikken som står på trykk i siste nummer av UniverS.

Det går en artig historie om Kjell Bondevik, den tidligere kirke- og undervisningsministeren og onkelen til den noe yngre Kjell Magne. Da Universitetet i Tromsø skulle få sitt første budsjett tidlig på 70-tallet, spurte han byråkratiet sitt om framlegget var det som trengtes for å bygge et nytt universitet. Ja, det forsikret departementsledelsen at det var. «Da doblar me det, da,» skal høvding Bondevik ha svart. Om byråkratiet eller andre blei «såra og vonbrotne» over dette, sier historien intet om. Men Bondevik visste tydeligvis hva som trengtes for å bygge et nytt universitet. Han tok en strategisk, politisk beslutning. Helt uten noen modellberegning.

I dag styres universitets- og høgskolesektoren (U&H) av matematiske modeller. En skal kunne beregne objektivt hva hver institusjon skal ha. Tilsvarende lages modeler på institusjonsnivå som fordeler dette matematisk videre. Uangripelig. Alle får eksakt det de skal ha: fra Stortingets budsjettvedtak, via statsråd og departement til institusjon, fakultet og institutt. I U&H-sektoren foreligger det knapt vurderinger, enn si strategiske overlegninger, fra departement eller fra universitetsledelse. Det fins bare beregninger. Diskusjonene om pengebruk og innsatsområder går da gjerne ikke på innhold, men på beregningsmodeller.

I frykt for hva departementsbyråkrati eller universitetsledelse kan finne på hvis de får vurdere noe, holder de fleste fast på modellberegningene. Da vet vi i alle fall sånn noenlunde.

Er dagens matematiske modellberegninger i departementet objektive og uten strategiske, eventuelt vikarierende, overlegninger? Og er de egnet til å bygge et nytt universitet?

Universitetene mottar i sine budsjett en basisdel, en undervisningsdel (resultatavhengig) og en forskningsdel (delvis resultatavhengig og delvis «strategisk»). Den strategiske delen skal dekke kostnader til nye stipendiater, laboratorieutstyr, nybygg og eventuelt store satsinger ut over det som kan forventes at institusjonene kan gjennomføre innenfor vanlig rammetildeling.

Hvordan er utviklingen her seneste år? Er det gjort noen politisk-strategiske valg og tildelinger? Figur 1 nedenfor tyder de facto på det.

 

 

 

 

 

 





Så trengs det egentlig endringer i finansieringsmodellen for å sikre de to nye universitetene, UiS og UiA, en nødvendig satsing – en satsing som vel må forventes at en regjering ønsker når den går til det skritt å etablere nye universiteter? Dersom utviklingen er ønsket og villet, hvorfor tildeles da bare ikke de nye universitetene en strategisk bevilgning innenfor dagens finansieringsmodell?

De fleste partier vedgår at når en høgskole går over til å bli universitet, stilles det nye krav og forventninger til institusjonen. Hvorfor settes da ikke de nye universitetene i stand til å møte disse kravene og forventningene? Er det ikke ønsket? Eller bare ikke villet?

Ryssdalsutvalget sa i sin innstilling NOU 2003: 25 at akkrediterte universiteter har bevist kvalitet og har legitimert et større behov for finansiering til sine særskilte forskningsfelt. Derfor bør disse få økt finansiering. Ved akkrediteringstidspunktet i 2004 dokumenterte UiS et behov for økning på 40 millioner kroner, som for 2008 er justert til 50 millioner. Figur 2 nedenfor viser – hvis du ser nøye etter – hvordan dette ville slått ut for de to nye universitetene og universitetssektoren. For UiA og UiS hadde justeringen vært uendelig viktig.

 

 

 

 

 

 





En ting er at alle kvalitetskriterier må være på plass for at institusjonen skal bli et universitet. Det tar NOKUT seg av. Men den politisk visjonære beslutningen, den som sier at dette ønsker regjeringen å iverksette fordi landet trenger nettopp dette nye universitetet, den tar regjeringen seg av ved beslutning i statsråd.

Men i dag har en slik regjeringsbeslutningingen, absolutt ingen, konsekvens. Når dette påpekes, har byråkratiet en lei tendens til å si at «ja, men det var jo dere selv som ville dette». Det er altså ingen politisk handling å etablere et universitet i Norge i dag. Det er bare noe regjeringen mer eller mindre motvillig tvinges til, og som regjeringen absolutt ikke har noe ansvar for å følge opp – annet enn å bruke de matematiske modeller for årlig å beregne hva som tilkommer institusjonen, og som likevel inneholder omfattende strategiske tildelinger – til noen.

Og hva skjer? Utnyttes potensialet til de to unge, nye universitetene? Blir deres entusiasme og pågangsmot, som ikke er alle gamle universiteter forunt, tatt i bruk, for eksempel ved å utnytte veilederkapasiteten til raskt å få fram flere sårt tiltrengte doktorgradskandidater? Nei da, stipendiatene stables inn i de gamle universitetene, som klager på kapasitetsproblemer (se figur 3 nedenfor).

 

 

 



 

 

 





En stor del av departementets forskningsbevilgning kanaliseres gjennom Norges forskningsråd (NFR). Hvordan skjer de strategiske tildelingene her? Utnyttes kapasiteten til de nye universitetene, slik at vi får fortgang i gjennomføringen av de store og viktige forskningspolitiske satsingene? Eller akkumuleres forskningsrådspenger i de gamle universitetene? I den frie konkurransens navn tildeles de gamle universitetene så mange NFR-finansierte forskningssentre og andre store programmer som krever femti prosent egenfinansiering, at de selv beklager seg over kostnadene ved dette. UiS har kapasitet og kan skaffe delfinansiering, men får ikke tildelt slike sentre. Vi er for unge og har for få cv-kilo med allerede utført og dokumentert forskning. Så NFR-ledelsen viser til markedets tyngdelov og spiralen fortsetter: Tildelingen styres av matematiske modeller i Kunnskapsdepartementet og anbudsinnbydelser i NFR. Hvem har egentlig forskningsstrategisk ansvar for de nye universitetene?

Alle tall og trender er glassklare. De tre gamle universitetene har mye og vil få mer. De nye universitetene får greie seg som best de kan. Konsekvensen av å gjøre et universitetsstrategisk vedtak er for vanskelig politisk. Andre høgskoler vil kunne ønske det samme, og hva gjør vi da?

Men alle vet, muligens bortsett fra Steinar Stjernø, at kun Bodø, om noen, kvalifiserer til å kunne bli universitet i overskuelig framtid. Dessuten må det være fullt legitimt for en regjering å si at foruten NOKUT-akkrediteringvil den forbeholde seg å vurdere høgskolens utdannings- og forskningsprofil, dens innretning og ambisjoner, før den politisk vil godkjenne høgskolen som nytt universitet – med de konsekvenser det vil få, og de ressurser regjeringen da er beredt på å sette inn. Da må videre universitetsutvikling ikke bare ta hensyn til kvalitetsutviklingen, men også til institusjonens profil, rasjonale og relevans. Det kan
være nyttig for oss alle.

Universitetet i Oslo har gjentatte ganger slått til lyd for at nå bør det satses mest – og mye mer – på de tre gamle universitetene. Mastodonten, som alene tilføres 4 000 millioner kroner over statsbudsjettet årlig, ber om relativt mer for å bli eliteuniversitet. Er det smulene til de to nye universitetene som eventuelt hindrer UiO å bli eliteuniversitet? Jeg vil snu dette og si: Har ikke UiO i løpet av de siste 200 år greid å bli eliteuniversitet, er det strengt tatt liten grunn til å tro at det vidunderlige skulle skje nå. Nei, sett strategiske ressurser inn på de to nye universitetene i Stavanger og Agder. Skap dynamikk og utvikling innenfor universitetssektoren. Gi de unge, sultne universitetene, som også har evne til å fokusere på samfunnet rundt seg, på formidling, innovasjon og forskningsbasert nyskaping, noen drypp ekstra midler. Det vil tjene landet.


Sist oppdatert av Karen Anne Okstad (05.12.2008)

Skriv ut artikkel print symbol