Vil ha løft i oppdrettsbransjen


Et betydelig forskningsløft er nødvendig for at den norske fiskeoppdrettsbransjen ikke skal stagnere. Ikke minst må næringen selv trå til, mener professorene Frank Asche og Ragnar Tveterås.

Sammen med kolleger på og utenfor Universitetet i Stavanger har de i en årrekke forsket på norsk sjømatnæring. Særlig lakseoppdrett har vært en suksesshistorie fra en sped begynnelse på 1970-tallet til en produksjon på over 1,2 millioner tonn i 2012.

Utregninger og analyser fra flere studier viser at oppdrettsbransjen må håndtere store utfordringer hvis den positive utviklingen skal fortsette.

Sykdomsbekjempelse, ny teknologi for oppdrettsanlegg, utvikling av bedre fôr og til dels genteknologi er områder som forskerne mener vil kreve sterkt intensivert forskningsinnsats i årene framover.

– Store nyvinninger har blitt gjort, men etter hvert som en bransje blir moden, blir det stadig vanskeligere å fortsette å øke produktiviteten. De lavest hengende fruktene er plukket, sier Asche.

Best i verden
Kollega Tveterås slår fast at sjømatnæringen ikke bare er blant de største, men også blant de mest innovative bransjene Norge har.

– Mange andre næringer i Norge tar i hovedsak i bruk nyvinninger fra andre land, mens vi i sjømatnæringen er verdensledende på kompetansemiljøer og innovasjon, sier Tveterås, som også leder Senter for innovasjonsforskning ved UiS.

Tall fra forskningen illustrerer poenget. Tidlig på 1990-tallet opplevde laksenæringen en årlig vekst i produksjonen på mellom 15 og 20 prosent. I perioden 1996 til 2008 sank veksten helt ned til mellom 1 og 2 prosent årlig. Det blir stadig vanskeligere å hente ut ekstra gevinst for å holde oppe produksjonsveksten og inntjeningen.

Forbedring eller død
Dette er en naturlig utvikling. I starten kan produksjonen økes kraftig ved å utvide arealet som brukes til oppdrett, utvikle bedre fôr og forbedre teknologien. Etter hvert blir det imidlertid stadig vanskeligere å oppnå forbedringer.

Fiskeoppdrettens barndom var preget av gründere som gjorde det meste selv. Etter hvert som oppdrett ble stort, vokste det opp spesialiserte underleverandører som konkurrerte med hverandre om å levere de beste produktene til bransjen.

– Da fikk vi forskning og innovasjon, og det har vært svært viktig for næringen. Dette er nødt til å fortsette, men det krever mer og mer avansert kunnskap. En av våre konklusjoner er at forskningsinnsatsen må intensiveres for å unngå stagnasjon. Næringer som slutter å forbedre seg, dør, sier Asche.

Plassmangel
Lavere vekstrate innebærer flere utfordringer. Det blir vanskeligere å holde produktivitetsveksten oppe ved hjelp av teknisk utvikling og mer effektive produksjonsmetoder. Da blir næringen mer avhengig av eksterne faktorer som de har mindre kontroll over, for eksempel etterspørselen i markedet og myndighetenes rammebetingelser.

Et annet problem er plassmangel. Forskerne slår fast at produksjonsveksten fram til slutten av 1990-tallet stort sett skyldtes at oppdrettsbransjen økte i omfang. Oppdretterne økte antall merder i anleggene sine, og stadig nye fjordarmer ble tatt i bruk.

Denne utviklingen kan ikke fortsette, verken i Norge eller i de tre andre lakseproduserende landene i verden: Canada, Chile og Storbritannia. Stadig færre passende kystområder står igjen, og det er konkurranse med andre interesser om hvordan de skal brukes. Større tetthet av oppdrettsanlegg øker dessuten risikoen for negative miljøkonsekvenser.

Radikal utvikling
Mangel på plass kan forklare at produksjonsveksten har stanset i Canada og Skottland. Det kan også langt på vei forklare hvorfor lakseprisene er blitt mer og mer ustabile.

Samtidig øker denne utviklingen presset på mer radikal teknologiutvikling. Det kan dreie seg om lukkede oppdrettsanlegg for å forhindre miljøfarlige utslipp fra merdene og bekjempelse av sykdommer som lakselus.

Det er også behov for å utvikle nye typer fôr som kan erstatte den knappe ressursen fiskeolje. Her har mikroalger og avskjær fra annen fisk blitt nevnt.

Krever styring
Genmodifisering kan være et virkemiddel for å øke produksjonen av enkelte fiskesorter. Det forskes også på laks, selv om de fleste lakseoppdretterne sier at det ikke er aktuelt for dem å ta i bruk slik fisk. På alle disse områdene vil det kreves stor innsats innen forskning og utvikling.

– Dette handler om penger, men også ledelse og styring av pengene. Dette er en sektor hvor det offentlige har vært tungt inne i forskningen. Det må fortsette, men i tillegg må industrien selv i større grad inn og ta eierskap til forskningen. Selskapene må bygge opp intern forskningskompetanse, sier Tveterås.

Utvalg gransker saken
UiS-professoren leder et nasjonalt utvalg som skal finne løsningene for økt verdiskaping i sjømatindustrien. Utvalget består både av forskere og representanter for næringen, og arbeidet skal munne ut i en Norsk offentlig utredning (NOU).

I mandatet heter det at utvalget særlig skal se på forhold som er til hinder for eller kan bidra til økt lønnsomhet og verdiskaping. Tveterås er glad for å ha fått oppdraget med å lede utvalget.

– Jeg er opptatt av at vi ikke bare skal sitte på kontoret og forske. Som samfunnsøkonom ønsker jeg å påvirke utviklingen. Alternativet er å overlate arenaen til aktører med økonomiske interesser og et politisk styrt byråkrati. Vår styrke som forskere er uavhengigheten, sier Tveterås.

Tekst: Leiv Gunnar Lie
Foto: Elisabeth Tønnessen

Denne artikkelen ble publisert i magasinet Univers nr 2 2013


Sist oppdatert av Leiv Gunnar Lie (05.12.2013)

Skriv ut artikkel print symbol
Foto av Frank Asche og Ragnar Tveterås i fiskebutikk
UTFORDRER BRANSJEN: Frank Asche og Ragnar Tveterås mener fiskeoppdrettsbransjen må trå til for at næringen ikke skal stagnere. Foto: Elisabeth Tønnessen