Stipendiat utenom det vanlige


I de store søkerbunkene til doktorgradsprogrammet i petroleumsteknologi er det ofte langt mellom norske navn. Enda lenger er det mellom kvinnelige.

Navn: Janne Pedersen
Alder: 29 år
Aktuell: Ung kvinnelig doktorgradsstipendiat innenfor det mannsdominerte fagfeltet økt oljeutvinning.
Utdanning: Bachelor i teknisk realfag fra UiS, 2006. Mastergrad i fysikk fra NTNU, 2008.

Hun er litt lei av å høre det, men karrierevalget til Janne Pedersen er nok til å vekke oppsikt. Ikke er hun mann og ikke kommer hun fra Iran. Hun har ikke en gang petroleumsutdanning fra tidligere. Like fullt valgte hun å ta en doktorgrad i petroleumsteknologi ved Universitetet i Stavangers forskningsinstitutt, IRIS.

Det krever en spesiell interesse for å gi slipp på høyere lønn og ansattgoder i oljebransjen til fordel for tre år med nitidig forskning.

– Jeg er glad i fysikk, og jeg er glad i å lære nye ting. Jeg synes det er et stort privilegium at det som jeg synes er kjekkest å holde på med gir meg så gode karrieremuligheter. Det er egentlig veldig flaks, sier Pedersen.

Uten petroleumserfaring
Hun var lenge usikker på om en doktorgrad var noe for henne. Hverken bachelorgraden i teknisk realfag fra UiS eller mastergraden i fysikk fra NTNU hadde særlig mye med petroleum å gjøre.

– Jeg har måttet lære mye fra bunnen av. Jeg valgte vekk alle petroleumsfagene da jeg tok bachelorgraden. Dessuten har jeg måttet lære meg programmering. Akkurat nå skulle jeg gjerne ønske at jeg hadde tatt reservoarteknikk og programmering i sin tid, sier Pedersen og ler.

Likevel mener hun at hun var relativt godt kvalifisert.

– Når en har fullført en mastergrad i realfag så har en vist at en er godt i stand til å lære seg ting.

Karakterene var det i hvert fall aldri noe i veien med.

– Jeg har aldri vært den som har jobbet timevis hver dag. Jeg gikk i forelesningene, og det var nok. Jeg klarte å få med meg det meste der.

I løpet av våren 2014 har Janne – dersom alt går etter planen – disputert og avlagt doktorgrad i petroleumsteknologi. Forskningen hennes er innenfor det området av økt oljeutvinning som kalles geokjemisk poreskalamodellering.

Industrirelevans lokket
Før doktorgradsstudiene jobbet hun to år som utviklingsingeniør i oljeserviceselskapet Roxar i Stavanger.

– Det var gøy å jobbe i Roxar, men ganske annerledes. Vi hadde kortere tidsfrister og kunder å forholde oss til. Når du får beskjed om at noe må leveres om to måneder har du ikke tid til å forstå all fysikken som ligger bak. Da må du tenke pragmatisk.  Den største forskjellen nå er at jeg jobber for å forstå hva som skjer. Jeg må bruke fysikken.

Hun understreker at det fremdeles er mye å lære.

– En doktorgradsutdanning er en forskerutdanning mer enn noe annet. Du lærer å bli forsker. Det er ikke nødvendigvis sånn vi alltid ble fortalt, at du blir best i verden på ditt lille område. Det er mange som har jobbet i mange år med økt oljeutvinning, og det skal litt til å bli best.

Etter doktorgraden venter en forskerstilling og fortsatt engasjement ved IRIS. Hun ønsker ikke å gå tilbake til oljeindustrien i nærmeste framtid.

– Det er ikke noe veien for å gå til industrien på et senere tidspunkt. Det var derfor jeg fant ut at det var lurere å ta en doktorgrad i petroleumsfag enn i teoretisk fysikk.

Tekst: Håkon Hapnes Strand


Sist oppdatert av Leiv Gunnar Lie (14.12.2015)

Skriv ut artikkel print symbol
Foto av Janne Pedersen.
Stipendiat Janne Pedersen.