Hva er et nyskapingsuniversitet?


Kronikk av rektor Aslaug Mikkelsen, publisert i Stavanger Aftenblad 22. mars 2008.

På slutten av 1800-tallet fikk vi det som i ettertid er kalt den første akademiske revolusjon. I tillegg til undervisning ble forskning en funksjon ved universiteter - ikke uten motstand.

Den andre akademiske revolusjon kom da noen universiteter i tillegg til å stå for undervisning og forskning også aktivt tok hensyn til universitetenes betydning for innovasjon og nyskapning, økonomisk vekst, samfunnsutvikling og velferd. Denne erkjennelsen har vært brukt som en bevisst strategi ved utviklingen av prestisjeuniversitetene Stanford og Massachusetts Institute of Technology (MIT) fra midten av 1900-tallet.

I flere arbeider beskriver professor Henry Etzkowitz en endringsprosess fra tradisjonelle forskningsuniversitet til en situasjon der innovasjon og entreprenørskap er en naturlig del av den akademiske dynamikk. Endringen startet i USA som en «nedenfra-og-opp»-prosess der manglende offentlig forskningsfinansiering nødvendiggjorde individuelle og kollektive initiativ for å skaffe annen tilleggsfinansiering til forskningen. Denne type finansiering over lang tid har gitt amerikanske universiteter gode utviklingsmuligheter og topp rangeringer.
I de siste årene har EU og europeiske land sett behovet for å gjøre noe av det samme. Lisboa- erklæringens mål om å gjøre Europa til den ledende kunnskapsøkonomien kan ses på som et «ovenfra-og-ned»- mottrekk til konkurransen fra de amerikanske universitetene.

Ut fra et behov for å skape ny virksomhet basert på kunnskapsressurser, er innovasjon i dag definert som en kjerneaktivitet ved europeiske universiteter - også norske. I NOU 2006:19 Akademisk frihet, gjennomgås de ulike funksjonene forskning skal fylle. Her beskrives forskning som et allmennintellektuelt fundament for et livskraftig demokrati i kunnskapssamfunnet, og verdien av nysgjerrighetsdrevet forskning drøftes. I tillegg til dette framheves forskningens betydning for å drive fram kunnskap som kan tjene som innsatsfaktor i annen samfunnsutvikling, i første rekke produktutvikling, problemløsning og tjenesteutvikling i både offentlig og privat sektor. Forsknings- og utdanningspolitikken kobles derfor sterkt til løsningen av viktige samfunnsoppgaver.

Europeiske universiteter har tradisjonelt vært organisert rundt professoren og hans (det var sjelden en kvinne) permanente gruppe av assistenter. Dette var et «hver mann sin tue»- system, der professorene satte premissene og assistentene adlød og gjorde jobben.

Ved de amerikanske universitetene vokste det i motsetning til dette fram relativt selvstendige institutter og et system der akademisk personell uavhengig av akademisk posisjon tok del i å starte prosjekter og arbeid for å skaffe tilleggsfinansiering. Forskningsgruppene opererte som små selvstendige virksomhetsliknende enheter, mye slik vi kjenner det fra norske forskningsinstitutter som vårt eget IRIS. Disse gruppene definerte sin egen forskningsagenda og hadde tette relasjoner til samarbeidende institusjoner eksternt.

Betydningen av universitetene som en ekstern aktør vokste. Eksterne samarbeidspartnere fikk tilgang til forskningsresultater, og i mange tilfeller også muligheten til å utvikle universitetsområdet og opprette teknologi- og kunnskapsparker i tilknytning til universitetene. Stanford universitet har anvendt denne modellen i sin utvikling. Inntektene ble brukt til å ansette nye professorer, også på humanistiske fag. Det hører med til historien at ansatte både på naturvitenskapelige fag, medisin og humanistiske fag i utgangspunktet var kritiske til denne måten å drive fram akademisk entreprenørskap på.

Entreprenørskap er evne til å ta initiativ og organisere ny virksomhet og nye prosjekter. Evne til entreprenørskap har ofte vært en psykologisk eller kulturell karakteristikk på en person eller en gruppe folk. Det jærske lynne er et eksempel på dette.

På slutten av 1800-tallet fikk vi det som i ettertid er kalt den første akademiske revolusjon. I tillegg til undervisning ble forskning en funksjon ved universiteter - ikke uten motstand.

Forskning har imidlertid vist at individer og grupper kan læres opp i innovasjon og entreprenørskap gjennom formell utdanning og systematisert praksis. Dette ligger bak ideen om nyskapingsuniversitetet som en regional aktør. Tradisjonelt har en antatt at entreprenøren var et individ. Dette tilslører imidlertid betydningen av kunnskapsproduksjon i forskergrupper og den rolle akademiske institusjoner og myndigheter har for utviklingen. Dette gjelder ikke bare for industrien og privat sektor, men også overfor kvalitet og utvikling i offentlig sektor, av kulturlivet og i samfunnslivet for øvrig.

Nyskapingsuniversitetet har evnen til å gi en strategisk retning for sin aktivitet gjennom å formulere akademiske mål og ved å overføre kunnskapsproduksjon skapt i universitetet til arbeidslivet og til andre sosialt nyttige formål.

Det er vanlig å tenke på innovasjon og nyskaping som en slags rettlinjet aktivitet der utgangspunktet er forskning og teknologioverføring - der en «tar det en får» og i ettertid prøver å redusere skadevirkningene av dette (jf. CO2- utslipp fra olje- og gassutvinning).

Det er imidlertid mulig også å tenke seg at vi går den andre veien. Vi kan starte med å definere et sosialt problem eller en økonomisk utfordring og søke løsninger på dette. Et nærliggende eksempel er fjernstyring av boreoperasjoner til havs for å redusere økonomisk og menneskelig risiko ved anlegg i vanskelige farvann.

De utviklingstrekk jeg har beskrevet skapes i samhandlingen mellom universitet, arbeidsliv og myndigheter. Hensikten er å fremme innovasjon og nyskapning blant annet gjennom hjelp til små entreprenører (i inkubatorer), ved å opprette tverrfaglige forskningssentra og oppmuntre eiere av såkornkapital til å investere og til å finansiere forskning på alle fagområder.
I de senere årene har en blitt smertelig klar over at den økonomiske veksten har skapt miljøproblemer, at velstanden ikke er likt fordelt og at en ikke har løst fattigdomsproblemet. I mål og videreutvikling av trepartssamarbeidet mellom universitet, arbeidsliv og myndigheter bør en derfor fokusere på innovasjon for en bærekraftig utvikling.

Bærekraft er knyttet til evnen til å møte dagens behov uten å kompromisse med evnen framtidige generasjoner gis til å dekke sine behov. Ved Universitetet i Stavanger ønsker vi å legge denne dimensjonen inn i vår tenkning om nyskapingsuniversitetet. Bærekraftsperspektivet på nyskapingsuniversitetet skal også sørge for et nødvendig kritisk element til kortsiktige nyttebehov og til en kontinuerlig debatt om universitetenes og samfunnets utvikling.

Sist oppdatert av (31.03.2008)

Skriv ut artikkel print symbol