Vannforskeren


Gullspång. Ringer det noen bjeller? Ikke det? Her kommer et hint. Et sted i Sverige på grensen mellom Värmland og Västergötland. Det er en kommune med rundt 5500 sjeler. Postdoktor Eva Jakobsson (52) var en dem. Nå er hun en av 3900 sjeler på Rennesøy, nærmere bestemt Bru med vann på alle kanter.

Les hele portrettintervjuet i Univers nr. 4 2008

Denne vanntilhørigheten er sannsynligvis ikke helt tilfeldig. Gullspång er et samfunn som ligger ved en kraftfull elv. Her vokste Eva Jakobsson opp og ble fascinert av fossefallene og betydningen som vannkraften hadde for det lille lokalsamfunnet.

Det er sjelden at barndomsopplevelser blir utgangspunkt for en doktorgradsavhandling, men i dette tilfellet stemmer det. I 1996 disputerte hun ved Gøteborgs Universitet med avhandlingen ”Industrialisering av älvar. Studier kring svensk vattenkraftutbyggnad 1900–1918.”

La os dvele litt ved Gullspång. Nå er det ingen som kan beskylde stedet for å være preget av akademia, selv om hun var datter av en far som var rektor og mor som var lærer.

– Jeg bestemte tidlig at jeg ville ut fra Gullspång. Det ville ha blitt for trangt der, sier Eva Jakobsson.
Men Gullspång og kraftstasjonen ble likevel utgangspunkt for en forskerkarriere senere i livet.

Fascinert

Jakobssons barndoms landskap ble styrt fra kontrollrommet i vannkraftverket. På vintertid ble vannet sluppet med stor kraft.

– Jeg bøyde seg da over rekkverket på broen overfor kraftstasjonen og så fascinert på isflakene som ble sugd ned i de svarte virvlene. På sommertid hendte det at kraftverket stod stille. Elven ble til en sjø, og de modigste av guttene hoppet fra broen og ned i det kalde vannet. Det var en lek i skrekkblandet fryd. Tenk om damlukene åpnet seg!

Nå åpnet ikke damlukene seg, og de skjellsettende opplevelsene fra barndommen har ikke bare resultert i en doktorgrad, men ligger også til grunn for at den västgötska flickan nå står foran et høydepunkt i forskerkarrieren.

Det er ikke uvanlig at det strømmer inn invitasjoner til forskningskonferanser, men postdoktor i samfunnssikkerhet Eva Jakobsson kvakk til da denne invitasjonen til en internasjonal forskningskonferanse i Quebec i Canada neste høst landet i postkassen. Tema for konferansen er “The industrialization of rivers in a comparative perspective” og i invitasjonen er Eva Jakobsson nevnt som den som har innført begrepet ”industrialization of rivers”. Et begrep hun opprinnelig brukte i forbindelse med sin doktorgradsavhandling i 1996.

– Det er klart at man blir glad når man ser seg selv på trykk i en slik sammenheng. Det betyr at begrepet the industrialization of rivers er internasjonalt etablert. Det er også et begrep som genererer og stimulerer til ny forskning. Etter min mening er det hele poenget med forskningsvirksomhet, sier Eva Jakobsson.
Nå er det også en annen grunn til at hun er i løftet stemning for tiden. Hun er den andre forskeren på Universitetet i Stavanger som er invitert til å delta i et prosjekt på Det norske vitenskapsakademi i Oslo (Centre for Advanced Study – CAS). Prosjektet er ledet av professor Terje Tvedt, Universitetet i Bergen, og har tittelen “Understanding the role of water in history and development”.

Internasjonalt miljø

– Dette er et prosjekt som betyr at jeg i et halvt år kan arbeide i et internasjonalt forskermiljø under gode arbeidsbetingelser. Selv skal jeg, i tillegg til egen forskning, ha ansvar for en nordisk workshop om vannets historie. I begge disse to tilfellene betyr det at Universitetet i Stavanger blir sett i det norske og internasjonale forskermiljøet. Det er også av betydning for yngre kvinnelige forskere på UiS å se at det for oss kvinner er mulig å bli med i det gode forskersamfunnet, påpeker Jakobsson.

 Nå har vi kanskje alle på et eller annet tidspunkt latt oss overvelde av de formidable kreftene som ligger i elver og fossefall. I Norge er de til og med attraksjoner i turistsammenheng. Men bare ytterst sjelden at denne fascinasjonen resulterer i doktorgradsavhandlinger med påfølgende forskerkarriere. I Eva Jakobssons tilfellet er det helt klart doktorgradsavhandlingen ved Gøteborgs Universitet som ligger til grunn for dagens forskerstatus.

Vann er politikk

– Den sentrale problemstillingen i avhandlingen var å forstå oppbyggingen av et nytt energisystem med utgangspunkt i vannkraft. Det handler om transformasjonen av naturressurser til elektrisitet og hvordan man kontrollerer strømmende vann. Naturressursene blir en vare som blir omgjort til elektrisitet og solgt i et marked. Dette får også konsekvenser for samfunnet. Det gjelder for eksempel innen lovgivning med alt fra strandrett til hjemfallsrett. Det handler altså om politikk. Politikken er med på å skape forutsetninger for det teknologiske systemet

– Hvorfor vann som forskningstema?

– Det grunnleggende er at vannet er en forutsetning for å leve. Vann gir energi, og det er også en forutsetning for at vi skal høste av jorden. Vann er et problem i tørre strøk. I Norden, som har overflod av vann, må vi ha samfunnsinstitusjoner som kan håndtere alt vannet. Vann og vannkraft kan i mange tilfeller være grunnlag for konflikter helt fra nabonivå til internasjonalt nivå. Men det er også modeller for samarbeid om utnyttelsen av vann. Å analysere hvem som eier, kontrollerer og fordeler vannet er også en viktig oppgave for historikere, og jeg er overbevist om at vi ikke kan forvalte vannet på en god måte i fremtiden hvis vi ikke kan forstå den historiske arven som ligger bak.

– Vann har vært lite belyst av historikere, sier Eva Jakobsson. Det kan ha med vannets flyktighet å gjøre. Vannet står helt sentralt i spenningsfeltet teknologi, miljø og samfunn.

Det tok sin tid før Eva Jakobsson slo inn på den akademiske forskningen. Hun var skoleflink, og arvelig lærerbelastet, men samtidig en smule opprørsk.

– Mitt ungdomsopprør dreide seg om å bryte med kirken som konfirmant. I stedet ble jeg industriarbeider rett etter videregående og søkte friheten ved å reise på egenhånd.

Fra Europa… til Stavanger

– Jeg reiste alene ut i Europa og var en av 1970-tallets backpackere. For meg ble det en reise i meg selv. Det ble viktig å ta vare på seg selv, lære om seg selv og være helt fri

I 1982 ble hun utdannet lærer med fagkretsen historie, svensk litteratur og språk ved Gøteborgs Universitet og underviste i Trollhättan og Sveg i Härjedalen før hun på 1990-tallet bestemte seg for å gå inn på forskerveien ved Gøteborgs Universitet.

– Det var en drøm for meg å grave dypt, skape noe og få muligheten til å skrive ny historie. På historiestudiet hadde jeg fått lære selve historiehåndverket ved å gå inn i arkivene.

Etter doktorgraden i 1997 var Eva Jakobsson forsker ved Kungliga Tekniska Högskolan i Stockholm før hun kom til RF-Rogalandsforskning som oppdragsforsker i 2000–2002 etter et halvt år som oppdragsforsker i 1997. I 2003 fikk hun vikariat som førsteamanuensis ved Høgskolen i Stavanger og var instituttleder ved Institutt for kultur- og språkvitenskap ved Det humanistiske fakultet i 2004–2006. Hun ble postdoktor i samfunnssikkerhet i 2006.

Nå skal vi muligens vokte oss for å gå nær inn i de private sfærer. Men i dette tilfellet kan vi dy oss. Det våte element var også medvirkende til at Eva Jakobsson ble gift med historieprofessor på Universitetet i Stavanger, Roald Berg.

Ja til Roald

– Det skjedde under en villmarksutflukt på nordisk historiekonferanse i 1991 i Umeå. Roald og jeg avslo å være på en raftingopplevelse og valgte å bli sittende å snakke sammen i et kaldt telt. Roald var meget imponert over at jeg visste så mye om norsk konsesjonslovgivning.

Siden har de snakket sammen siden giftermålet i 1992, og i det siste året mest i det nybygde huset på Bru utenfor Stavanger.

– Tiden på UiS?

– Det har vært en spennende prosess frem mot universitet, og jeg mener at forskning må betones sterkt i fremtiden. I fremtiden må vi også få til en student- og forskerrekruttering fra andre steder enn Rogaland. De må komme hit fordi de ønsker å studere spesielle fagområder. I fortsettelsen må det internt bli mer snakk om forskning enn organisasjon, sier hun også med tanke på at hun har vært instituttleder.

Miljø og teknologi

– Selv kunne jeg tenke meg å undervise ingeniørstudenter om sammenhengen mellom samfunn og teknologi for å forberede ingeniørstudenter på yrkeslivet og få dem til å reflektere over sin egen yrkesrolle i samspillet mellom mennesket, teknologi og samfunn. Det er også dette samspillet som ligger til grunn for flere prosjekter som hun har gjennomført på universitetet som post.doc. i samfunnssikkerhet.
Det gjelder blant annet et avsluttet prosjekt om høyrisikogrupper i trafikken og nå et prosjekt om barnestol og sikkerhet i bil.

 – I de glade 50–60 årene levde barn i en sorgløs tilværelse i baksetet. Nå er det lover om hvordan setene skal utformes. Men det er morsomt som historiker for en gangs skyld å jobbe med en fremgangshistorie og analysere hvordan vi fikk ned tallet på skadde barn i biltrafikken.

Svanesjøen

Nå kan Eva Jakobsson på meget nært hold bli konfrontert med møtet mellom mennesket og teknologien. Fra sitt stuevindu i huset på Bru kan ett øyeblikk se en oljeplattform komme inn i synsfeltet. I neste øyeblikk kan hun observere syv svaner komme småsnadrende inn i fjorden som tilfellet var under fotoopptaket. Med ett var Byfjorden blitt til Svanesjøen.


TEKST: Egil Rugland

FOTO: Elisabeth Tønnessen

Sist oppdatert av Egil Rugland (11.12.2008)

Skriv ut artikkel print symbol