Alle navnene i Ringenes herre har en historie


Ingenting er tilfeldig med Frodo, Samvis, Gandalf og Skuggfaks. Heller ikke med de andre navnene i «Hobbiten» og «Ringenes herre».

«For meg kommer navnet først og historien deretter», skrev John Ronald Reuel, også kjent som J. R. R. Tolkien, i et brev.

Måten Tolkien navnga universet sitt på er en historie i seg selv, påpeker førsteamanuensis Oliver Traxel ved Universitetet i Stavanger.

– Tolkien var fascinert av navn og brukte fascinasjonen aktivt i sitt forfatterskap. Derfor er det som regel en dypere mening bak navnene i Midgard, forteller han.

Traxel forsker på gammelengelsk og engelsk språkhistorie og mener Tolkiens bøker er en glimrende måte å bli kjent med gammelengelsk og andre historiske språk.

Germanske stammer 

Ifølge kilder fra middelalderen startet invasjonen av germanske stammer bestående av anglere, saksere og jyder i 449. Denne begivenheten kan ses på som opprinnelsen til gammelengelsk.

Gammelengelsk var det dominerende språket på mesteparten av de britiske øyer inntil det i løpet av 1200-tallet gradvis ble erstattet av middelengelsk.

Tolkien var professor i angelsaksisk ved Universitetet i Oxford fra 1925 til 1945 og hadde derfor et spesielt forhold til perioden da gammelengelsk ble til.

Midgard

Til og med det originale navnet på Midgard; «Middle-earth», kan spores tilbake til denne tiden.

– Tolkien forklarer selv i brevet der han forteller om sin fascinasjon for navn, at «Middle-earth» bare er en variant av middelengelsk «middel-erde» eller «erthe», som igjen kommer fra gammelengelsk «Middangeard». 

– Dette var navnet på landet der det bodde mennesker - «mellom sjøene». Originalnavnet er også beslektet med det norrøne Midgard, som også den norske oversettelsen spiller på, forteller Traxel.

Frodo og Samvis

Ser man på navnene til hovedfigurene i bøkene, slås man av de mange ulike påvirkningene, påpeker Traxel.

Fornavnet til Frodo Lommelun, som har arvet «Den ene ringen» av sin onkel Bilbo Lommelun, er inspirert av gammelengelsk, der frōd betydde «klok». 

Fornavnet til Frodos gartner og gode venn, Samvis (Samwise) Gamgod, består av to gammelengelske ledd; forstavelsen  sam–, som betydde «halv», og et adjektiv wise, på norsk «vis», med samme betydning som frōd, altså «klok».

–  Tolkien moderniserte ganske enkelt det andre leddet som på gammelengelsk ville ha vært stavet wis, utdyper Traxel.

Bilbo

Det er usikkert om fornavnet til Frodos onkel og adoptivfar, den hjemmekjære hobbiten Bilbo Lommelun, inneholder elementer av gammelengelsk.

– Men ordet bil betyr «sverd» og kan være en referanse til Bilbos sverd Stikk. Siden det gløder i nærheten av orker, kan leddet –bo være en kortform av gammelengelsk beorht («bright»/ «strålende»), antyder Oliver Traxel.

En forbindelse til den spanske byen Bilbao som var berømt for sin sverdproduksjon, har også vært foreslått som forklaring på navnet Bilbo.

Peregrin og Munti

Navnene til to andre kjente hobbiter kommer fra andre kilder. 

Fornavnet til Frodos søskenbarn og venn Peregrin Tók, også kjent som «Pippin», er avledet fra latin peregrinus som betyr «vandrer». Hans kallenavn «Pippin» var et vanlig navn blant frankerne. Den mest kjente bæreren av navnet er Pippin den lille, den første karolingerkongen og far til Karl den store. 

En mytisk figur kjent helt fra det fjerde århundre, Conan Meriadoc, ser ut til å være opphavet til navnet på Frodos andre nære venn og søskenbarn, Muntiadok Brennibukk, «Munti» (Meriadoc Brandybuck, «Merry») 

Conan Meriadoc regnes både som grunnleggeren av Bretagne og som stamfar til virkelighetens huset Rohan, en bretonsk adelsfamilie. Rohan har også gitt navn til en region i Midgard. 

Sammensetninger med utdødde ord

Tolkien kombinerte også moderne og utdødde ord, for eksempel originalnavnet til kjempeedderkoppen Hutula; «Shelob». 

Dette navnet har en klar forbindelse til den moderne formen av pronomenet  «she»,  («hun») , gammelengelsk hēo, i tredje person entall hunkjønn, og den middelalderske staveformen av gammelengelsk  lobbe, «edderkopp». 

På samme måte er «Shadowfax», originalnavnet til Skuggfaks, den mektigste hesten i hele Midgard; berømt for sin fart – «som en pil», satt sammen av gammelengelsk sceadu  som betyr «shadow» eller «skygge» og det på engelsk utdødde ordet fax

Fax betydde på gammelengelsk og middelengelsk «hår», men på norrønt betydde ordet «man» på en hest. Tolkien valgte den siste betydningen da han skulle finne navn til hesten.

I tillegg til å velge ord og begrep til navn på figurene i sitt litterære univers på grunn av deres bokstavelige mening, kunne Tolkien velge navn fordi han likte lyden av ordet, forteller Traxel og viser til det aller første navnet Tolkien laget; navnet til Eärendil Sjøfareren, fra middelalderdiktet  «Christ I» eller «Advent Lyrics».

Gandalf og norrøn påvirkning

I diktet viser «ēarendel» til morgenstjernen som varsler om at Jesus skal komme. 

En norrøn variant av navnet er «Aurvandil», Tors følgesvenn i «Den yngre Edda».

«Den eldre Edda» var en annen norrøn kilde Tolkien øste av. Så å si alle navnene på dvergene kommer fra strofe 9 til 16 i «Voluspå». Denne delen er også kjent som «Dvergatal».

Gandálfr, som kan oversettes med «kjepp-alv» og som er opphavet til navnet til Gandalf, den mest berømte trollmannen i Midgard, skriver seg også fra Voluspå. Tolkien hadde imidlertid opprinnelig tenkt å bruke dette navnet til sjefs-dvergen i «Hobbiten», utdyper Traxel.

Sammensatte navn 

Mange angelsaksiske navn er sammensetninger, som Beowulf, «bee-wolf» eller «bear»/»bjørn» og Alfred , «elf-counsel» eller «alve-råd».

Mange navn i Rohan er sammensetninger som kan forklares ut fra gammelengelsk, som navnet til kong Théodens eneste sønn og arving, Théodred. 

Théodred skriver seg sannsynligvis fra gammelengelsk þēod som betyr «people» eller «folk» og rǣd  som betyr «counsel» eller «råd» på norsk.

Mange av navnene starter også med «Éo-», en avledning av det gammelengelske ordet for «hest», eoh. Eksempler på det er Éomer, «horse-mare» eller «hest-hoppe», og Éowyn «horse-joy» eller «hest-glede».

Saruman den hvite

– Et spesielt interessant tilfelle utenfor Rohan er Saruman den hvite, trollmannen som jakter på «Den ene ringen», poengterer Oliver Traxel.

Saruman kan oversettes med «skill-man» eller «evne-mann». Det gammelengelske leddet «searu», eller på dialekt «saru», kan ha både en positiv og en negativ betydning, forklarer han. 

Men mange av Tolkiens navn er verken inspirert av historiske tekster eller språk, men avledet av språkene Tolkien utviklet, spesielt alvisk, som for eksempel Legolas, prins av Myrkskog og sønn av alvekongen Thranduil. Navnet kommer av ordet for «grønt blad» på alvespråket Sindarin. 

Tekst: Elin Nyberg

Denne saken er også publisert på forskning.no.

Referanser:
Nagel, Rainer. Hobbit Place-Names: A Linguistic Excursion through the Shire. Zurich & Jena: Walking Tree, 2012.
Shippey, Tom. J. R. R. Tolkien: Author of the Century. London: HarperCollins, 2000.
Shippey, Tom. The Road to Middle-Earth: How J. R. R. Tolkien Created a New Mythology. Rev. and exp. ed. London: HarperCollins, 2005.
Tolkien. J. R. R. The Letters of J. R. R. Tolkien. No. 165. Ed. Humphrey Carpenter with the assistance of Christopher Tolkien. London: George Allan & Unwin, 1981.
Traxel, Oliver M. “Exploring the Linguistic Past through the Work(s) of J. R. R. Tolkien”. In Binding Them All: Interdisciplinary Perspectives on J. R. R. Tolkien and His Works. Ed. Monika Kirner-Ludwig, Stephan Köser & Sebastian Streitberger. Zurich & Jena: Walking Tree, 2017.


Sist oppdatert av Jan Tore Eielsen (03.02.2017)

Skriv ut artikkel print symbol