Med livet som innsats


Sjansen for å miste livet på jobb er 25 ganger høyere for en kystfisker enn for en offshorearbeider. Også i skipsfart er faren for ulykker stor.

I fjor mistet 15 personer livet på norske skip. Åtte av dem var fiskere. Selv om statistikken fra Sjøfartsdirektoratet viser at tallet på arbeidsulykker har gått ned de siste par årene, har ulykkes-tallet likevel holdt seg stabilt høyt gjennom mange tiår. Siden 2000-tallet har antall skipsulykker dessuten gått opp – stadig flere skip grunnstøter og kolliderer.

– Når sjarkfiskere forulykker, skjer det gjerne ved små steder langs kysten der høy risiko for ulykker har vært akseptert gjennom generasjoner. Slike enkelthendelser får ikke medienes oppmerksomhet og skaper ikke noen offentlig debatt om sikkerhet, sier Preben Lindøe, professor ved Universitetet i Stavanger.

Han stiller spørsmål ved hvorfor vi aksepterer så store tap innenfor fiskeri og sjøtransport. For også innenfor skipsfart blir mange ulykker oversett eller glemt. Professoren forteller eksempelvis at det i løpet av en periode på femten år har vært mer enn 90 bulkskip av en bestemt type som enten har forlist eller havarert. Og på disse femten årene har mer enn 600 sjøfolk mistet livet.

Urettmessige forskjeller
I artikkelen «Responses to accidents in different industrial sectors» viser Lindøe og UiS-professorene Ole Andreas Engen
og Odd Einar Olsen hvor langt sikkerhetsarbeidet har kommet innenfor petroleumsindustri, fiskerier og deler av skipsfarten. Og forskningen peker på store forskjeller.

– Relativt sett har det i løpet av 15 år vært 25 ganger flere fiskere enn offshorearbeidere som har mistet livet på jobb, sier Lindøe, som ser en klar sammenheng mellom den oppmerksomheten sikkerhetsarbeidet har fått i sektorene, og den oppmerksomheten det har fått utenfra.

– En slik offentlig oppmerksomhet kun mot enkelte næringer avdekker noen paradoksale forhold ved vår oppfatning og håndtering av sikkerhet i samfunnet, sier Lindøe, som får støtte av kollega og medforfatter Ole Andreas Engen.

– I næringer hvor risiko og farer er synlige og av stor allmenn interesse, som i oljeindustrien, er det lettere å få på plass
reguleringer etter press fra blant annet myndigheter og organiserte fagforeninger, sier Engen.

Han viser til at tallet på skader og ulykker på plattformer har gått kraftig ned siden 80-tallet.

– Flere store ulykker, som Bravo-utblåsningen på Ekofiskfeltet i 1977 og Alexander L. Kielland-ulykken i 1980, ble en vekker for både oljeselskaper, myndigheter og folk flest. Senere kom gasslekkasjen på Snorre A-plattformen som en påminner, sier Engen.

I løpet av 30 år har antallet skader på plattformer blitt redusert med nærmere 80 prosent, fra om lag 50 skader per million
arbeidstimer i 1976 til 10 i 2006.

Tungt sikkerhetsarbeid
Ifølge Lindøe og Engen er det mange grunner til at sikkerheten i oljenæringen har fått så stor oppmerksomhet, både i næringen, hos myndighetene og i offentligheten.

– Oljenæringen er en tung økonomisk aktør som landet er helt avhengig av. Eksportverdien av petroleum er 14 ganger høyere enn eksportverdien av fisk. Norske myndigheter har samtidig erklært at næringen skal være verdensledende innen sikkerhet, sier Lindøe.

– Og fordi folk er opptatt av hva som skjer i oljenæringen, skriver avisene om det, legger han til.

Mangelen på en slik interesse utenfra gjør sikkerhetsarbeidet mye tyngre for fiskere og innenfor sjøtransport. Trangere økonomi gjør det også dyrt å investere i bedre utstyr, nyere båter eller bedre opplæring. Forskerne tror også under-rapportering av ulykker og nestenulykker er et stort problem.

– Organiseringen i hver sektor er også forskjellig. Eierne av fiskefartøy og fiskere har tradisjonelt sett vært medlem av samme fagforening. Dermed kommer ikke interessemotsetninger mellom kostnader og sikkerhet fram. Verneombud er sjelden vare, og mange har familiedrevne bedrifter hvor sikkerhet er et tabubelagt tema, sier Engen og legger til:

– Og fiskere er, som bønder, ofte opptatt av friheten de har i eget yrke. Sikkerhetstiltak som tres ned over hodene deres, vil møte motstand og dermed ha liten effekt. Derfor må viljen til forbedring også komme fra fiskerne selv.

Denne saken er hentet fra Univers 4 2011

Les også: Disputas om sikkerhet i skipsfart


Sist oppdatert av Silje Stangeland (20.12.2011)

Skriv ut artikkel print symbol
Fisker på fiskebåt (Foto: Edd Meby/Våganavisa)
FISKER I FARE: – Mens sikkerhet på norske oljeplattformer har gitt store medieoppslag og ført til offentlig debatt siden 1970-tallet, har sikkerhet innen kystfiske og sjøtransport i liten grad blitt debattert, sier UiS-professor Preben Lindøe, som mener ulykkestallene i fiskeri og skipsfart har vært altfor høye altfor lenge. (Foto: Edd Meby/Våganavisa)
«Leros Strength»-forliset

Mens ulykker på oljeplattformer har skapt store overskrifter i mediene, har skipsulykker oftest blitt glemt. En ulykke som imidlertid fikk satt søkelyset på sikkerhet i skipsfart, var forliset av lasteskipet «Leros Strength» i 1997. Bulkskipet gikk ned med hele sitt polske mannskap rett utenfor kysten av Stavanger. Tjue mennesker omkom. Ulykken førte blant annet til medieoppslag om selskapene som godkjenner teknisk sikkerhet på skip, om forsikring for mannskap og etterlatte og om ansvarsfordeling ved oljesøl.

Kilde: P.H. Lindøe & J.E. Karlsen (2008): Public intervention for better governance – does it matter? A study of the Leros Strength case