Det kompliserte kjønnet


Kåte, homofobe, øldrikkende menn og roboter i drag. De to stipendiatene Fredrik Langeland og Ingvil Hellstrand legger tv-programmet Manshow og serien Battlestar Galactica under lupen.

I doktorgradsprosjektene sine retter de to stipendiatene ved Nettverk for kjønnsforskning og Institutt for medie-, kultur- og samfunnsfag ved Universitetet i Stavanger blikket mot forestillinger om og framstillinger av menn og kvinner i populærkulturen.

Ingvil Hellstrand forsker på framstillinger av kropp og kjønn i science fiction-sjangeren, blant annet ved å gjøre dybdestudier av tv-serien Battlestar Galactica. Fredrik Langeland ser nærmere på representasjon av maskulinitet i den norske medieoffentligheten med særlig vekt på tv og prateprogrammet Manshow, som gikk på TV 2 Zebra fra 2006 til 2009.

Prosjektet til Langeland er del av et større prosjekt som drives i samarbeid mellom UiS og Universitetet i Oslo, og som er støttet av Forskningsrådet.

– I populærkulturen kommer nye strømninger så tydelig til syne. Det interessante med dem er jo at de forteller noe om endringer i måten vi forstår verden på. Mediene har definisjonsmakt når det gjelder forestillingene våre om kropp og kjønn, sier Hellstrand.

Roboter i drag
Hellstrand er særlig fascinert av framstillingen av menneskelignende roboter i tv-serien Battlestar Galactica. I serien presenteres vi for et framtidssamfunn hvor det har brutt ut krig mellom menneskeheten og et samfunn av roboter, kalt cyloner.

– I motsetning til de menneskelignende robotene, framstilles menneskene i serien som individer, og ikke som stereotypiske kvinner eller menn. På den måten kan vi si at menneskene representerer en feministisk drøm om å bli forstått som menneske og individ først, og ikke som kjønn. Framstillingen av robotene hviler derimot på stereotypiske framstillinger av kropp og kjønn, sier Hellstrand.

– På samme måte som dragartister overdriver en kjønnsrolle, så overdriver robotene i serien sine kjønnsroller i sitt ønske om å være ekte mennesker. De blir på en måte roboter i drag, sier Hellstrand, som forklarer at drag gjerne forvirrer kjønnskategoriene, siden overdrivelsen viser at kjønn som identitet også er foranderlig eller mulig «å kle på seg».

– Særlig interessant er det at de menneskelignende robotene tyr til stereotypiske framstillinger av kropp og kjønn, på tross av at science fiction som sjanger har potensial til å framstille verden på nye måter, sier Hellstrand.

Mannen som offer
Langeland er særlig opptatt av forholdet mellom maskulinitetsidealer, politikk og populærkultur. Han betrakter Manshow som et politisk mannsrom hvor den norske mannen framstår som et offer for en slags feminisering av samfunnet.

– Ifølge Manshow skal mannen drikke øl, fise, se på pupper og banne for å fylle rollen som mann. I dette programmet får mannen et slags eget rom hvor han får utfolde seg fritt. I programmet brukes en retorikk som kan minne om den feminister brukte under kvinnekampen, men her er det mannen som skal vinne rommet tilbake.

Langeland skal finne svar på hvorfor prateprogrammet ble så populært. Et av virkemidlene som ble brukt i programmet, var ironi. Et sjakktrekk, mener Langeland.

– Ironiseringen over den stereotype mannen gjorde at programmet nådde ut til mange seere, både kvinner og menn. Programmet var et fenomen som traff en strømning i tida. Det ville vise at den stereotype mannen ikke er død, men høyst levende, sier Langeland.

Han omtaler strømningen som en retrobølge, der stereotypien av mannen som en kåt, øldrikkende homofob har fått sin renessanse. På åttitallet ble den stereotype mannen framstilt med en annen vri. Da var det Rambo, med sin svette kropp og sine store muskler, som prydet plakatene på gutterommet.

Seige kjønnsroller
– Kjønnsroller er seige. De sitter sterkt inni oss, takket være tradisjoner og kultur, og det er vanskelig å skape nye kjønnsroller, sier Hellstrand, som mener at science fiction er en sjanger som nettopp utfordrer disse fastlåste rollene.

– Stereotypier er orienteringspunkter for oss. Vi er redde for kaoset, krisene og endringene som vi forestiller oss vil oppstå hvis noe rokker ved dem, sier Langeland.

– Forestillingen om at menn er fra Mars og kvinner fra Venus, er en slik stereotypi vi ofte blir konfrontert med. I dagens populærkultur skal vi være forskjellige og gjerne på helt ulike planeter, sier Hellstrand, som mener denne strømningen i tida blant annet viser seg gjennom de mange hjelp-til-selvhjelp-bøkene som finnes for både menn og kvinner.

At Disney Channel har lansert en egen actionkanal for gutter og en såkalt rosa kanal for jenter, er også en konsekvens av denne retrobølgen, mener de to. Et annet eksempel er reklame rettet spesifikt mot ett kjønn, som når Burger King reklamerer for store burgere for menn og Coca Cola Zero reklamerer for en ny lettbrus for menn.

– Populærkulturen forteller oss noe om idealer og stereotypier. En idealkvinne i dag skal for eksempel være både supermor, elskerinne og karrierekvinne. Men det finnes mye mer i identitetene kvinne og mann enn det stereotypisk mannlige og kvinnelige. Kjønnsidentiteter som ikke er stereotype, drukner ofte i stereotypiene, sier Hellstrand.

– Det gjør jo at rommet for å være annerledes blir mindre, sier hun.

Enten eller
I kjølvannet av dokumentarserien Hjernevask på NRK1, der sosiolog og komiker Harald Eia tok opp spørsmål knyttet til arv og miljø på områder som homofili, kjønnsroller og rase, har kjønnsforskning blitt heftig debattert i media. Både Langeland og Hellstrand får ofte reaksjoner på forskningen sin. Folk de møter, er sjelden nøytrale til det de forsker på.

– De er enten veldig interesserte eller veldig skeptiske. Enkelte menn er særlig skeptiske til forskningen min. Jeg får ofte høre at jeg må slutte å stille spørsmål, forteller Langeland, som samtidig føyer til at mange også synes det han holder på med, er spennende.

– Kjønn er noe alle har et forhold til. Det er både noe dynamisk og personlig, så alle kan mene noe om det, på godt og vondt, sier han.

Les også Provoserende kjønnsforskning

Tekst: Silje Stangeland
Foto:   Elisabeth Tønnessen 


Sist oppdatert av Silje Stangeland (07.10.2010)

Skriv ut artikkel print symbol
Her er et bilde av en gutt på et rosa jenterom. Foto: Elisabeth Tønnesen
IKKE BARE ENKELT: – Kjønns-roller er seige. De sitter sterkt inni oss, og det er vanskelig å skape nye kjønnsroller, mener de to stipendiatene Ingvil Hellstrand og Fredrik Langeland ved UiS. I dag er det blitt standard at jenter skal ha rosa og gutter blått. Foto: Elisabeth Tønnesen
Fra rosa til blått

Før første verdenskrig var rosa en farge som var forbundet med maskulinitet. Fordi rosa er en svak variant av rød, ble fargen assosiert med den samme kraften og styrken som rød. I portretter av kongelige arvinger ble rosa gjerne brukt for å symbolisere makt.

I 1914 anbefalte den amerikanske avisa The Sunday Sentinel mødre å kle gutter i rosa og jenter i blått. Blått ble da sett på som en farge som var finere, mer delikat og mer passiv og dermed best egnet til jenter.

Skiftet fra rosa til blått for gutter og fra blått til rosa for jenter, skjedde først i USA og andre deler av verden etter annen verdenskrig. Etter hvert som det moderne samfunnet tok form og likestilling mellom kjønnene ble et allment krav, begynte jenter å kle seg i rosa, og dagens standard ble satt.

Kilder: Marjorie Garbors: Vested Interests. Cross-dressing & cultural anxiety (Routledge, 1997) og The Sunday Sentinel (mars 1914)