Dingsen som kan redde liv


Nå kan hjertepasienter få innoperert en hjertestarter i brystet slik at den kan sladre på hjertet. Dette skal hjelpe legene til å forhindre hjertestans.

John Aasland (66) fikk hjerteinfarkt under en skitur i Sirdal. Det resulterte i en bypassoperasjon. I november 2006 fikk han hjertestans under et møte, og han våknet ikke opp før etter et og et halvt døgn i koma. Nå er han med på et forskningsprosjekt i regi av Universitetet i Stavanger (UiS) og hjerteavdelingen på Stavanger Universitetssjukehus (SUS). Det synes han er betryggende.

Aasland har en hjertestarter innoperert i brystregionen. Ved en eventuell hjertestans gir hjertestarteren elektrosjokk til hjertet for å få det i gang igjen. Hjertestarteren, som er på størrelse med en fyrstikkeske, må han ha resten av livet.

– I det daglige tenker jeg faktisk ikke over at jeg går rundt med en hjertestarter. Jeg er imponert over de ressurser som SUS og UiS legger ned i dette prosjektet. Jeg har hatt timer alene med en hjertespesialist og prosjektsykepleier i testøyemed og har meget god oppfølging i hele testperioden, forteller Aasland.

Observerer hjerteslag
Hvert år får 40 pasienter som har hatt hjerteinfarkt innoperert hjertestarter ved SUS. Pasientene som er med på undersøkelsen, blir undersøkt 1, 4, 12 og 24 uker etter implantering av hjertestarteren.

På et hvilket som helst tidspunkt kan legene undersøke hjertet til Aasland og observere utslag i hjerterytme eller hjerteslag.

Ledere for prosjektet er tidligere overlege ved hjerteavdelingen på SUS Leik Woie og professor Trygve Eftestøl i faggruppen for signal- og bildebehandling ved Institutt for data og elektroteknikk (IDE) ved UiS. Hensikten med samarbeidsprosjektet er å undersøke arrområdene i hjertet og sammenholde dette med sykdomsbildet hos pasientene.

Arr på hjertet
Etter et hjerteinfarkt blir blodgjennomstrømningen i arrvevet eller infarktområdet i hjertemuskulaturen betydelig svekket.

Hvordan disse arrene ser ut, går frem av MRI (Magnetic Resonance Imaging), et såkalt kroppsøye. Dette er et spesielt røntgenapparat som viser fram en rekke snittbilder av hjertet. Slik kan forskerne sammenligne områdene med friskt vev og skadet vev.

– Det vi ønsker å undersøke, er om det er mulig å forutse hvordan hjertet vil oppføre seg ut fra en vurdering av hvordan arrområdene i hjertet utvikler seg, og dermed forhindre at nye infarkter eller alvorlige rytmeforstyrrelser vil inntreffe, forklarer Woie.

Oppdager endringer
Arbeidshypotesen til Woie og Eftestøl er at arrene som disse pasientene har på hjertet, endrer seg over tid, og at disse endringene korresponderer med endringer i hjerterytmen.

Ved hjelp av EKG (elektrokardiogram) kan forskerne se om det skjer endring i hjerterytme, og om de enkelte slagene forandrer seg over tid, og sammenligne dette med forandringer i arrdannelsen.

36 000 målinger
Elektrokardiografen gjør målinger hvert femte tusendels sekund. Det vil si at det foregår måling av hjerterytmen 200 ganger i sekundet. Hver EKG-undersøkelse tar totalt tre minutter. Hver pasient får totalt 36 000 målinger. Woie og Eftestøl er på jakt etter de alvorlige rytmeforstyrrelsene.

– Signalbehandling gjør oss i stand til å sammenligne hvert enkelt hjerteslag. Et signalbehandlingsprogram finner de enkelte slagene ved å lete etter hendelser i signalene som kjennetegnes ved plutselige økninger i amplitudeverdiene, eller signalverdiene, forklarer Eftestøl.

Mange bruksområder
Når forskerne har registrert slagene, ser de nærmere på formlikheten mellom de enkelte slagene. Hos noen pasienter finner de mange forskjellige grupper slag med ulik form.

– En utvikling hos pasienten med økning av antall slaggrupper over tid kan være en indikasjon på at det er fare for hjerteforstyrrelser, kanskje noe som er farlig. Hjertestarteren vil da kunne fange dette opp ved denne type analyse underveis.

 Det er ikke bare innen behandling av hjertesykdommer at signal- og bildebehandling kan komme til anvendelse.

– Signalbehandling og bildebehandling kan brukes på mange forskjellige medisinske områder. Det gjelder blant annet nevrologi, målinger av blodtrykk eller generelt til avbildninger av organer for å kartlegge funksjonsevne og unormale tilstander, sier Eftestøl.

Må trene
I tillegg til at legene følger med, og at hjertestarteren er parat til å slå til, må hver enkelt pasient holde på med trening i en eller annen form for å holde oppe aktivitetsnivået. Den store utfordringen i etterkant av prosjektet er at pasientene ikke skal falle tilbake til passivitet.

Det er visst ingen fare med vår mann, John Aasland. I høst dro han på ferietur til USA. Med på turen var eget treningsopplegg og apparater som målte hjerterytme og puls som han kunne avlese hjemme.

Uten lappen
Aasland var allerede i god fysisk form da han fikk hjerteproblemene. Han trente regelmessig, var ikke-røyker og holdt følge med elevene på Ullandhaug ungdomsskole på turene rundt Mosvatnet og vel så det. Men han vet at det likevel ikke gir noen garanti for å unngå et nytt hjerteinfarkt.

Det er foreløpig bare én ulempe med deltakelse i prosjektet:

– Jeg kan ikke kjøre bil. Jeg må ha feilfrie målinger i ett år før jeg får førerkortet tilbake, sier Aasland. Til gjengjeld bruker han sykkelen. Det er en utmerket erstatning.

Hvor er det tryggest å få hjertestans?

– Sannsynligheten for å overleve en hjertestans er større i Stavanger-regionen enn noe annet sted i verden, mener tidligere overlege Leik Woie ved hjerteavdelingen på Stavanger Universitetssjukehus.

Sjukehuset har i dag en hjerteavdeling med 15 faste hjerteleger, og den er en av de mest produktive ved SUS når det gjelder forskning. Beredskapen innen akuttmedisinen er følgelig også på topp: Sannsynligheten for å overleve en hjertestans i regionen er økt radikalt i takt med utviklingen av det akuttmedisinske miljøet.

Det har lenge vært aktiviteter innen akuttmedisin i Stavanger-regionen hvor Laerdal Medical, UiS og SUS har deltatt i ulike samarbeidskonstellasjoner.

Det er også bakgrunnen for at det i 2006 ble etablert et Stavanger Acute medicine Foundation for Education and Research (SAFER). Senterets visjon er å bidra til bedret akuttmedisinsk opplæring, noe som innebærer at man kan øve på vanskelige, sjeldne og potensielt farlige situasjoner under trygge omstendigheter.

Økt overlevelsesrate

SUS har omkring 150 ambulanseutrykninger til pasienter med hjertestans i løpet av et år. I 1972 overlevde 1–2 personer per år. I dag er tallet 30–40. I 2004 fikk SUS mulighet til å utføre blokking, og da gjenstår bare bypassoperasjoner før SUS kan ta steget opp på linje med Rikshospitalet i Oslo, Haukeland sykehus og Feiring-klinikken.

– Det er dette miljøet som har bidratt til å øke overlevelsesraten for hjerteinfarkt i denne regionen, sier Leik Woie.

Han er opptatt av at stipendiater ved SUS og signalbehandlingsmiljøet ved Universitetet i Stavanger kan jobbe sammen for å utvikle nye forskningsprosjekter. Professor Trygve Eftestøl ved UiS har tidligere vært ansatt ved Laerdal Medical og tok doktorgraden på signalbehandling og hjertestans. Han trekker også frem det viktige med å samarbeide.

– Dette er et samarbeid som gir tilgang til nye problemstillinger, og som gir muligheter til å øke fagkompetansen vår, sier Eftestøl.

Tekst. Egil Rugland
Foto: Elisabeth Tønnessen

Vil du vite mer?

Kontakt: Trygve Eftestøl, Institutt for data- og elektroteknikk, UiS, tlf.: 51 83 20 35, e-post: trygve.eftestol@uis.no.

Denne artikkelen sto på trykk i Univers nr 4, 2008.


Sist oppdatert av Leiv Gunnar Lie (19.08.2013)

Skriv ut artikkel print symbol
Foto av Leik Woie (t.v.) og Trygve Eftestøl som viser fram hjertestarteren
Leik Woie, t.v., og Trygve Eftestøl med hjertestarteren