En skikkelig skolemann


Egentlig hadde visst Egil Gabrielsen (70) lovet kona å gå av med pensjon for lenge siden. Men det var bare så mye spennende som måtte gjøres ferdig på jobb først.

Noen ganger kan man mistenke også forskere for å ta feil. Som for eksempel Egil Gabrielsen, når han sier dette:

– Jeg vil i alle fall ikke bli en sånn gammel senior som dukker opp på jobben i alskens sammenhenger. En sånn som alltid skal si noe, men som stadig færre egentlig vet hvem er.

Det er mange som er ropende uenige med den påstanden. Det skal vi komme tilbake til. Men ett har dosenten ved Lesesenteret rett i når han fortsetter:

–  Nå er det en ny epoke.

Egil Gabrielsen, dosent ved Lesesenteret, mangeårig undervisningsleder og instituttleder ved lærerutdanningen, prosjektleder for de store, internasjonale leseundersøkelsene i Norge, tidligere prorektor ved UiS, mannen bak skikkethetsvurderingen i lærerutdanningen – ja, skal vi ta med hele CV-en, blir det knapt plass til annet – fyller 70.

Og dermed skal han nå holde et løfte hans kone Nina mener at han ga henne for lenge siden.

–  Ja, hun mener jo at vi avtalte at vi skulle gå av med pensjon samtidig, for noen år siden. Det kan kanskje stemme. Men da jeg satt på et PIRLS-møte i Marokko i 2016 og så at dette kom til å gå veldig bra for Norge … ja, da måtte jeg bare fullføre.

I desember ble den store PIRLS-undersøkelsen avsluttet for denne gang. Norske tiåringer hevdet seg meget godt i den store, internasjonale leseundersøkelsen, og Gabrielsen og kollegene i PIRLS kunne puste ut etter noen hektiske år.

–  Særlig det siste året var knallhardt. Det har tatt på! Men det er jo spennende. Og når man har det gøy, da orker man mye.

Dosenten må ha hatt mye gøy på jobben, for et raskt blikk på CV-en avslører altså at han har fått unna mer enn de fleste.

Egil Gabrielsen har i grunnen levd et helt liv i skolen, fra han som 7-åring for første gang satte seg bak en pult i en ren gutteklasse på Ullandhaug skole. I dag møter vi ham på Lesesenteret, på et møterom som riktignok har tavle og kritt, men også langt mer komfortable skoler enn vi kan forestille oss skolebarna satt på i 1955.

– Jeg husker en gang vi skulle lære en salme i femte klasse … Herren er min hyrde, Mig fattes intet. Nr 23 i Salmenes bok, tror jeg det er?
(Her bryter journalisten, som ikke er av salmeversgenerasjonen, inn med et kjapt Google-søk. Og jada – Gabrielsens minne fra en gang på 50-tallet stemmer. Selvsagt, skal det vise seg.)

– Den skulle vi lære utenat en helg. Snakk om straffeekspedisjon! Det var nydelig vintervær ute, og der satt vi og pugga salme 23. Ja, jeg var nok en samvittighetsfull elev.

Salmevers, gutteklasse, realskole. Begreper som beretter om skolegang i en annen tid, en tid mange gjerne har et sentimental inntrykk av, liksom preget av forståelsesfulle, kloke barneskolefrøkner, og gymnaslærere med naturlig autoritet og kunnskap rene professorer verdig. En tid der elevene var disiplinerte og høflige, og alt handlet om læring, i dybde og bredde.
Eller?

– Nei, at alt var bedre før, det kan jeg avvise. Det er interessant … når man jobber med lærerutdanning selv, så innser man hvor mange rare lærere man selv har hatt. Men det var mange flinke, også. Jeg hadde en lærer på Våland skole som jeg kan trekke fram som eksempel når jeg holder foredrag om skikkethet den dag i dag. En skikkelig rettferdig fyr, med ro i klassen, systemer, og som gjorde at du følte deg ivaretatt, sier Gabrielsen.

Men de skikkede lærerne var ikke nødvendigvis regelen i 50- og 60-tallets klasserom.

– Særlig på realskolen, der var det mye rart, humrer dosenten.
– Jeg hadde en lærer som hadde vært bokser. Han var skikkelig sur da han skulle ha oss i første time på realskolen, for han ville helst være på gymnaset. «Nå blir det alvor, dere som kommer fra kyllingklippingen!» husker jeg han sa!

– Hva er kyllingklippingen? (Journalisten tenker at det kanskje er ett av de mange myteomspunne femtitallsfenomenene, som potetferie, eller Radio Luxembourg.)

– Å klippe kyllinger i papir! Det var det han mente vi hadde gjort på folkeskolen! Jeg husker også en gang vi hadde hatt nynorsk gjenfortelling. Da gikk han rundt og kommenterte det vi hadde skrevet. «Dritt!» kunne han utbryte, og slå boka i hodene på elevene. Kan du tenke deg!


Egil Gabrielsen begynte på Våland skole i Stavanger i femte klasse. (Foto: Våland Skole 1951, fra erlingjensen.net)

Med en far som jobbet i bank, hjemmeværende mor, og en til dels broket erfaring med egne lærere, var det ingen naturlov at det var skole og utdanning som skulle bli Egil Gabrielsens karrierevei. Men de første stegene ble tatt rett etter gymnaset, da han fikk jobb som vikarlærer på St. Svithuns skole i Stavanger, hvor han selv nettopp hadde vært russ. Minnet fører til mer humring.

– Tegnelæreren ble langtidssykemeldt og jeg fikk ansvaret for – av alle ting – tegning! Ha-ha! Kan du tenke deg, tegnelærer Gabrielsen! Var det ett fag jeg ikke beherska, så var det tegning. Jeg husker én gang den gode læreren min på folkeskolen ikke greide å holde masken, og måtte snu seg for å ikke vise fliret. Oppgaven var å tegne et menneskehode. Og så fikk jeg, som hadde gått ut våren før på Svithun skole, fått ansvaret for tegneundervisningen 30 timer i uka.

– Hva gjorde du, da?
– Nei du, det var mest å være fangevokter. Å prøve å holde kustus, og det var ikke lett. For det siste året mitt på gymnaset innførte Stavanger kommune 9-årig skole. St. Svithuns ble da ungdomsskole. Og mange av disse elevene hadde trodd de skulle være ferdige på skolen etter 7. klasse. Nå hadde de fått vite at de skulle gå på skole i to år til, og de var ikke akkurat motiverte! Det var ikke noen stor opplevelse å være lærervikar, nei. Men du tjente godt!

Når kollegene ved Lesesenteret i dag skal beskrive Gabrielsens stil som leder og kollega, er det adjektiver som raus, kunnskapsrik, uformell og inkluderende som trekkes frem, hvem enn man spør. Og det er visstnok Egil Gabrielsen man bør ringe dersom man lurer på alt fra togtabeller til årstall eller navn på politikere i etterkrigstiden.

«Grassat oppdatert på de historiske perspektivene innen utdanning,» er én karakteristikk.
«Full kontroll på alt som har skjedd av læreplaner til alle tider,» en annen.

Med verv på merittlista som undervisningsleder ved lærerutdanningen ved UiS, fagforeningsleder i Forskerforbundets forening for lærerutdanning på nasjonalt nivå og prorektor ved UiS, har dosenten både oversikt, innsikt og imponerende kunnskap over navn, årstall, begivenheter og sammenhenger.

«Egil er den du vil ha med deg på quiz. Han er en uuttømmelig kilde av kunnskap. Jeg pleier å få kunnskapsspørsmål i døra på kontoret hans. Sist ble jeg bedt om å greie ut om Luthers liv og virke før jeg fikk lov å komme inn,» røper en stipendiat.

At Gabrielsen har stor bredde og dyp kunnskap rent faglig, er et annet skussmål. «Få setter utdanningsspørsmål inn i et historisk og samfunnsaktuelt perspektiv på en like god måte som Egil,» blir det sagt fra en leder.

Selv har han fått med seg utviklingen i lærerutdanningen fra innsiden fra han selv begynte på lærerskolen på Nylund i 1969. Og læreplanen da var en ganske annen enn hva som fyller studiehverdagen til dagens lærerstudenter.

– Det var noen forelesninger som besto av at læreren dikterte, og så skrev vi av. Og så hadde vi skriftforming – der fikk jeg bare dårlige karakterer. Og pianobruk og stemmebruk, eller røystebruk, som det het. Og solosang! Jeg sang i sin tid både i Domkoret og i Lærerskolekoret, så jeg hadde ikke noe imot å synge. Men tenk deg det, øve solosang med faglærer hver uke, i et helt studieår!

Han mener allikevel at øvingsundervisningen var godt lagt opp på den tiden. Og det var pedagogikk som var den fremtidige forskerens viktigste fag. Leseundervisning som tema var det imidlertid ikke mye av for studentene, den gang det var like vanskelig å komme inn på lærerskolen som på medisin.

– Vi lærte ikke noe om begynneropplæring i lesing. Det har alltid vært min kjepphest, også den dag i dag. Det kan være vanskelig å forstå for mange at det kan være vanskelig å lære seg å lese. Men det er det, for flere enn vi tror.

Gabrielsen er kjent for mange som en tydelig og meningssterk utdanningsforsker, også i det offentlige. Blant annet har han vært uttalt kritisk til skolereformene på 90-tallet. Ansvar for egen læring var ett av den tids motto i skolen, men noe kan tyde på at denne holdningen allerede var tilstede da Gabrielsen selv gikk på gymnaset. I alle fall i ett fag.

– Gymundervisninga besto av at vi fikk nøkkel til garderoben, hentet en ball, og løp opp på Storhaugmarka og spilte fotball. Mens læreren drakk kaffe på lærerværelset og hevet lønn. I tre år!


Egil Gabrielsen ble aldri noen stor tegnelærer, men han var en populær foreleser ved Universitetet i Stavanger. I dette utsnittet er han foreviget av en tegnekyndig student i spesialpedagogikk.

Man kan undres på hvor de er blitt av, alle disse pussige skruene som befant seg bak katetrene den gang. Det er ikke mange av dem i skolen, i alle fall. Det kan nåtidens elever i stor grad takke Gabrielsen for. For det var han som i 1987 nærmest ved en tilfeldighet oppdaget at lærerutdanningene i Norge tok alt for lett på å vurdere om studentene faktisk var egnet for jobben.

– Da jeg var undervisningsleder ved allmennlærerutdanningen ved Stavanger lærerhøgskole, fikk jeg meldt inn en sak av to øvingslærere. De var i tvil om en student de hadde hatt i praksis var skikket for læreryrket.

Det viste seg at reglementet for så vidt var tydelig nok, og hadde vært det siden 1973. Øvingslærere, faglærere og rektor skulle avgjøre studentenes egnethet.

– Men jeg opplevde at mens øvingslærerne hadde gode begrunnelser, var det tydelig at dette var et helt ukjent område for faglærerne. I en avstemning gikk det i studentens disfavør med rektors dobbeltstemme.

Gabrielsen ble nysgjerrig på om praksisen med å vurdere lærerstudenters skikkethet var like vag på de andre lærerutdanningene i Norge. Med midler fra det regionale høgskolestyret undersøkte han hvordan det sto til på landets 19 lærerhøgskoler og de fire pedagogiske seminarene ved datidens universiteter. Han fikk bekreftet antakelsen han hadde om at dette ikke var et prioritert område. Mellom 1987 til 1992 ble det utdannet 11 000 lærere i Norge – og bare 10 av studentene ble funnet uskikket for å arbeide i skolen.


Evalueringen av skikkethetsvurderingen fikk mye oppmerksomhet, også i media. (Faksimile fra Norsk Skoleblad, 16. oktober 1993.)

Resultatet ble rapporten Skikkethet i lærerutdanningen, som Gabrielsen ga ut i 1993. De tydelige funnene fikk mye oppmerksomhet, også i pressen. Til Norsk Skoleblad var han klar i talen det året:

– Hittil har alt for mange institusjoner vært feige og gått utenom problemet. Vi snakker om et lite omfangsrikt problem som har store konsekvenser. Grundig skikkethetsvurdering gjelder først og fremst hensynet til barn og unge. Men det er heller ingen lykke for et ungt menneske å slippes inn i et yrke det ikke egner seg for. Det er misforstått humanitet å lose slike studenter gjennom et fire år langt studium, sa han i et intervju.

I to offentlige utredninger som så på lovverket i utdanningssystemet midt på 1990-tallet, ble det foreslått å fjerne skikkethetsparagrafen i lærerutdanningene. Forslaget ble støttet av universitetene og lærernes fagforeninger.

– På «vår» side sto studentorganisasjonene og politikerne. Så resultatet ble at Stortinget enstemmig vedtok å opprettholde og styrke skikkethetsvurderingen i 1997.

I 1999 fastsatte Kirke- og undervisningsdepartementet endelig en forskrift for skikkethetsvurdering, basert på Gabrielsen-utvalgets innstilling. Lenge gjaldt ordningen bare for lærerutdanningene. Men etter hvert så man behov for en slik vurdering også andre steder. I dag er det skikkethetsvurdering i 27 norske utdanninger på universiteter og høgskoler.

– Jeg er litt stolt av det. Det må jeg innrømme.

Mange er ikke klar over hvor mange mennesker som i dag faktisk ikke leser godt nok, mener forskeren. Ikke bare i land med andre forutsetninger for et godt skoletilbud, men også i Norge.

Det viser undersøkelser blant voksnes ferdigheter som Gabrielsen har vært med å lede. For internasjonale leseundersøkelser, både blant barn og voksne, har vært blant hans hovedgeskjefter de siste årene. Sist som nevnt i PIRLS 2016, som undersøkte leseferdighetene blant over 8000 norske elever på 4. og 5. trinn.

Et tema Gabrielsen belyser i PIRLS 2016 for Norge er sammenhengen mellom sen skolestartsalder og lavere leseferdigheter, særlig blant gutter. Derfor argumenterer han, sammen med kollega Kjersti Lundetræ, for å i større grad vurdere om enkelte elever som er født sent på året bør vente et år med å begynne på skolen. I dag er dette noe PPT skal avgjøre. Men foreldre bør i større grad bli hørt i dette spørsmålet, mener forskeren.

– Og det var jo interessant at dette kom opp i PIRLS nå, 40 år senere. For faktisk var det nettopp det å vurdere skolemodenhet som var min første jobb.

Vi er nå i 1975. Den unge Egil Gabrielsen har nylig bestått embetseksamen i pedagogikk og blitt ansatt på skolepsykologisk kontor i Oslo.

– Jeg ledet en gruppe med 6 assistenter, og vi var over hele Oslo og testet elevene som enten var kandidater for begynne ett år før tiden, eller som skulle vente ett år. Det var faktisk snakk om rundt 1000 elever hver vår. Vi gjennomførte en modenhetsprøve og intervjuet foreldrene. Det var jo en kvalifisert form for synsing vi bedrev, for det var jo ingen systematisk oppfølging av disse elevene, reflekterer han.

Og de som tror at curlingforeldre er et nymotens fenomen, kan stille seg på listen over oss som får avkreftet antakelsene vi har om fortidens fortreffeligheter. 

– Det var jo rett og slett slik at mens det på østkanten var flest barn som vi måtte vurdere om skulle vente, så var det flere foreldre på vestkanten som hadde søkt om å la barna begynne tidlig. Men man skulle blant annet være godt over gjennomsnittet evnemessig for å være kandidat for tidlig skolestart. Og det gjaldt ikke sønnen til en vestkantfrue som ringte meg en dag. «Gabrielsen, er De klar over at min sønn nå kommer til å bli lege ett år senere enn planlagt?» Den glemmer jeg aldri!

Det er nok fortsatt mange norske foreldre og elever som er like ambisiøse som denne vestkantmoren. Skal vi tro Gabrielsen, burde flere av disse ungdommene søke seg til lærerutdanningene. Han er glad for at det stilles større krav til potensielle lærerstudenter nå, etter en periode med svak rekruttering på 80- og 90-tallet.

– Den dårlige søknaden de årene har hatt konsekvenser. Og det er fortsatt en kjempeutfordring, det med rekruttering til lærerstudiet.

At det imidlertid har skjedd noe positivt med skolen, har Gabrielsen vært nært vitne til. Nylig altså i PIRLS 2016, der norske tiåringer viste en klar fremgang i leseferdigheter, etter noen år med varierende resultater. Fremgangen kan i høy grad sees i sammenheng med arbeidet Lesesenteret har lagt ned etter at det ble etablert som nasjonalt senter i 2004, mener forskeren.
 

De gode resultatene for norske elever i PIRLS 2016 vakte oppsikt da de ble offentliggjort i fjor. Men Gabrielsen mener det blir lagt for lite vekt på begynneropplæring i lesing i norsk lærerutdanning.
(Faksimile fra Aftenposten, 6. desember 2017.)

– Initiativer som etter- og videreutdanninger, femårsplanen Gi rom for lesing-satsingen etter PIRLS 2001, og alt det andre arbeidet som er gjort her på senteret tror jeg har hatt stor betydning. For det er for mange, både lærere og foreldre, som regner det som selvsagt at alle kan lære å lese, og lese godt. Men alle gjør ikke det. Og mange har problemer som er helt unødvendige. Jeg mener kunnskap om begynneropplæring i lesing bør sikres en mer sentral plass i lærerutdanninga.

Men fra nå av vil han stort sett følge skolen fra utsiden, som bestefar til barn i barneskolealder. Det er tid for å rydde og sortere, for et langt liv i forskning og undervisning krever mye kontorplass. Den ene permen etter den andre tømmes nå på kontoret hans i den blå gangen på Lesesenteret.

Og så var det dette med å ikke bli en sånn som tusler rundt i gangene på den gamle arbeidsplassen. Til den uttalelsen rister hans nærmeste kolleger på hodet.

«Jeg har forsøkt å overbevise ham om å bli litt til – bare til jeg blir ferdig med avhandlingen!» sier en av ph.d.-studentene.
«Det er imponerende med sånne folk som står på helt til mållinja. På jobb kommer vi til å savne kunnskapen hans, oversikten, og ikke minst den lune humoren,» kommer det fra flere kolleger.

For han har ikke tenkt å gi seg, før reglene sier han må: Ved utgangen av den måneden man fyller 70.

Skjønt, helt slutt på jobb er det ikke. Det er fortsatt noen artikler som skal skrives, noen kurs i spesialpedagogikk som skal gjennomføres. 70-åringen har det åpenbart ikke med å dabbe av.

– Men det blir spennende, dette her. Jeg ser i alle fall frem til å reise. All reisingen i forbindelse med de internasjonale leseundersøkelsene har jeg likt godt.

– Har du noen ting du har tenkt at «det skal jeg gjøre når jeg blir pensjonist»?
– Hm … ja, å sortere bilder. Etter at vi kjøpte digitalkamera i 2001 har jeg sikkert 3000 bilder som skal redigeres og settes i album. Det er jo så stas å bla i gamle minner. Da ser man jo hvor utrolig mye kjekt man har hatt.

Tekst: Elisabeth Rongved, kommunikasjonsrådgiver ved Lesesenteret
Foto: Inge Schreuder-Lindløv og privat

Les også: Nytt fra forskningen 


Sist oppdatert av Elisabeth Rongved (01.02.2018)

Skriv ut artikkel print symbol