Minneord for Ove Hetland


Pianisten og jazzmiljøets store nestor i Stavanger Ove Hetland sovnet stille inn 31.10.12, 67 år gammel. Hans musisering var forankret i amerikansk moderne standardjazztradisjon som han formidlet på høyt nivå med stor personlighet og innlevelse.

Yrket som komponist, som jazz- , teater-, revy- og dansemusiker, samt pedagog og lærebokforfatter, bragte ham i kontakt med de fleste musikkarenaer –regionalt og nasjonalt. Han fikk dessuten anledning til å turnere også utenfor landets grenser som både utøver og pedagog.

Gjennom en lang og mangfoldig musikerkarriere har han vært involvert i ulike ensembler, han har arrangert og komponert musikk, jobbet med teater og med diverse artister. Videre har han turnert med Rikskonsertene og flere husker ham som pianist på utallige forestillinger med Løgnaslaget.

I 1961 var Ove med på den aller første Molde-festivalen. Han spilte trompet og var leder for bandet. Som trettenåring spilte han på Place Pigalle, som den gang var Stavangers hotteste utested. Da måtte han smugles inn av eldre medmusikanter.

Institutt for Musikk og Dans ved Universitet i Stavanger var arbeidsplassen hans de siste tjue årene av den yrkesaktive karrieren.

Det var Ove som la grunnlaget for jazzutdanninga ved instituttet og han var derfor i tillegg en gründer i ordets rette forstand. Som kollega var han inkluderende og omsorgsfull. Hans bidrag til jazzfeltets anseelse innen høyere musikkutdanning i Stavanger har vært av uvurderlig betydning.

Med sin rause personlighet, høye faglige kompetanse og pedagogiske teft, ble han for et ukjent, men høyt, antall studenter og musikere, samt for et kvalitetsbevisst publikum i Stavangerregionen en slags musikalsk farsfigur.

Han har i lang tid vært en betydningsfull veiviser inn i jazzens uendelige opplevelsesunivers. ”Jazzen er en gave til mennesket”, var hans stadig tilbakevendende postulat når han hørte noe han likte.

Ove var mer opptatt av å se enn av å bli sett og han var derfor mindre synlig på den nasjonale jazzarenaen enn hva hans talent fortjente. Han var beskjeden utad og alltid kritisk til eget arbeid. ”Jeg har bevisst holdt meg i bakgrunnen”, uttalte han i et avisintervju for noen år siden. Musikken skulle stå i forgrunnen og tale for seg selv.

Hans fokus var rettet mot musikkens indre drivkrefter og i liten grad mot bransjens markedsmekanismer. Med andre ord: Ove virket i det stille. Hans filosofi var at jazzmusikeren er mer enn bare en spesialisert kunstner; en jazzmusiker er en ressursperson som i kraft av sin kompetanse kan spille en vesentlig rolle langt utover jazzens eget uttrykk og utøvelse. Ove var med sitt kvalitative musikalske innstilling et levende eksempel til etterfølgelse på dette området.

Ove er borte, men et dypt avtrykk av hans motiverende holdning lever videre i hans studenter, kolleger og medmusikere. Han etterlater seg en stor skatt av komposisjoner og arrangementer som bare i beskjeden grad er dokumentert.

Han var 61 år da han slapp sin første CD, Xantopsi, med egne komposisjoner i et samspill med kolleger fra instituttet. Platecoveret er prydet med bilder av hans egen treskjæringsproduksjon. Hans små underfundige treskulpturer smidd med tollekniv er unike og uttrykker hans finurlige og eiendommelige humor på en direkte og allment tilgjengelig måte.

Om det finnes et godt sted på den andre siden av livet, så er Ove der nå –sannsynligvis på en jazzklubb. Der legger han klanger på et himmelsk stemt piano og spanderer en sigg til den som måtte be om det. ”Klart det”, svarer han på sitt syngende Stavangersk og byr både på en røyk og sitt vennlige smil.

En sann kunstner er gått bort. Musikkmiljøet i Stavanger vil i takknemlighet savne Ove i lang tid. Tankene går til hans nærmeste familie.


På vegne av Institutt for musikk og dans,

Tor Yttredal
Medmusikant , venn og kollega.
 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


Sist oppdatert av Elin Nyberg (07.11.2012)

Skriv ut artikkel print symbol