Nye vinnere i oppdrettseventyret


Framvoksende økonomier som Kina, Thailand, Brasil og Chile er i ferd med å bli de nye økonomiske vinnerne i oppdrettsnæringen. Dersom den vestlige verden lar være å delta, kan det få uheldige konsekvenser, mener økonomiprofessor Frank Asche ved Universitetet i Stavanger.

Professor Frank Asche har vært med i et lag av internasjonale forskere som har utviklet fiskeprisindeksen, som formidles av FNs organisasjon for ernæring og landbruk, FAO (Food and Agriculture Organization). Fiskeprisindeksen kan fortelle oss mye om konsekvensene av vår utnyttelse av havets ressurser.

Et av de viktigste momentene som har kommet fram av den relativt nye indeksen, er at oppdrettsfisk er mer robust i møte med svingninger i det globale markedet enn viltfangst.

Fører til bedre levestandard
Under matvarekrisen i 2007 og 2008 steg prisen på verdens matvarer dramatisk. Også fiskeprisen skjøt i været. Derimot stod prisen på oppdrettsfisk bemerkelsesverdig stille.

I fattige land er fisk den klart viktigste inntektskilden blant matvarene. Fisk alene gir større inntekter enn de tre neste på listen, kaffe, gummi og bananer, til sammen. Per 2009 var den totale oppdrettsproduksjonen i verden på 55 millioner tonn, ifølge tall fra FAO.

– I land hvor folk allerede bruker mesteparten av sin samlede kapital på mat, kan satsning på oppdrettsfisk føre til bedre levestandard. Et nylig eksempel på dette er Vietnam, hvor forholdene ligger godt til rette. Oppdrettsfisk er et godt produkt med mange gunstige sidevirkninger, selv om det også kan være enkelte miljøutfordringer.

Miljøutfordringer
Et argument mot fiskeoppdrett er at bruken av småfisk som fôr truer småfiskbestander.

– Det finnes noen som hevder det er en miljøutfordring, men det er det ikke. Størstedelen av fisken som oppdrettes, er fôret på vegetabiler, det vil si plantestoff. Småfisk brukes hovedsakelig i et mindre antall arter fordi det er billigere. Den største miljøfaren knyttet til småfisk er at i de landene hvor det er dårlige – eller fraværende – forvaltningssystemer, vil denne småfisken alltid bli overfisket så lenge det er et marked for det. Før gikk den til dyrefôr. Den største miljøutfordringen er den lokale forurensingen oppdretten bringer med seg i form av avføring, gjødsling og lignende. Det andre store problemet er interaksjon med ville arter. Her er konflikten mellom vill- og oppdrettslaks i Norge et godt eksempel.

Norge er best i klassen
Asche understreker viktigheten av gode forvaltningssystemer i oppdrettsnæringen.

– For å finne et eksempel på god forvaltning trenger vi ikke se lenger enn til vårt eget land. Norge er anerkjent for å være blant de beste i verden på forvaltning i fiskeoppdrett. Vi har funnet fram til forvaltningssystemer som gjør at vi definitivt driver innenfor det som er bærekraftig, samtidig som vi tillater innovasjon og at næringen blir god butikk.

Asche forklarer hva han mener med bærekraftig oppdrett slik:

– Med det mener vi at utnyttelsen av miljøet ikke skal redusere framtidige generasjoners muligheter til å benytte naturen. Samtidig er det klart at når vi bruker miljøet, endrer vi det. Vi etterlater oss et økologisk fotavtrykk når vi utnytter en ressurs. Poenget er at så lenge det er mulig å restaurere miljøet tilbake til sin opprinnelige tilstand innen rimelig tid, kan vi snakke om en bærekraftig utnyttelse. Du kan sammenligne det med skogsdrift. Når du hogger ned trær, vil økosystemet forandre seg i det området, men ved nyplanting føres skogen tilbake til sin opprinnelige tilstand.

EU og USA er for strenge
Men Norge er unntaket som bekrefter regelen i den vestlige verden.

– EU og USA lar være å delta i det store oppdrettseventyret. Bortsett fra Norge og Canada er det stort sett ingen vestlige land som får det til. Norge er unikt blant industrilandene ved at vi er verdens nest største eksportør av oppdrettsfisk på tross av at vi «bare» er den 10. største produsenten. Altså går veldig mye av fisken til eksport. I forhold til folketall er vi den største eksportøren av matvarer i Europa.

I EU og USA er det mye vanskeligere å skaffe lisens til å drive oppdrett enn i Norge, på grunn av stor politisk motvilje.

– Både i EU og USA er det stor frykt for å utnytte miljøet på nye måter. Miljøorganisasjoner har fått gjennomslag for veldig strenge regler som gjør at det i snitt tar fem år å få lisens til å starte oppdrett. Produsentene må gjennom en så stor papirmølle at de færreste gidder å prøve.

Taiwan er en versting
Asche mener at ikke-vestlige land vil ta større og større markedsandeler i framtiden, noe som ikke nødvendigvis er til det beste for miljøet og den globale økonomien.

– Utfordringen i mange av disse landene er at det ikke er alle som er flinke til å drive bærekraftig og til å forvalte naturressursene sine. Selv om noen land er flinke, så har mange land knapt begynt å skape forvaltningssystem, og det er også land hvor forvaltningssystemet er fullstendig fraværende. En suksesshistorie er Thailand, som hadde store utfordringer tidlig på 90-tallet, men som i dag framstår som godt forvaltet.

– Men så har du skrekkhistorier som Taiwan. Ved inngangen til 80-tallet hadde landet en årlig rekeproduksjon på 4 000 tonn. I 1986 steg den til 50 000 tonn før den toppet seg med 90 000 tonn i 1987. Så kom sykdommen. I 1994 var rekeproduksjonen nede på under 10 000 tonn, og omtrent der har den ligget siden.

Utsatt for sykdom
Asche forklarer at det kan gå sykdom i populasjonen ved overdreven oppdrettsproduksjon.

– Når det er for stor tetthet i oppdrettsanlegget, vil rekene få mangel på oksygen og bli stresset. Da blir de utsatt for sykdom. Det var det som skjedde i Taiwan.

– Er det ikke betenkelig at land som ikke er i stand til å drive bærekraftig overtar markedet?

– Jo, det er betenkelig. Samtidig blir det arbeidet med initiativer fra den vestlige verden for å utvikle regulatoriske systemer i disse landene. Rike land kan hjelpe fattige land godt på vei. Veldig mye av den nødvendige kompetansen kommer fra vestlige universiteter.

Kina og Brasil er framtiden
Mens en del afrikanske fiskerinasjoner som Kongo og Angola stanger i taket fordi de slåss innad om ressursene, ser vi en helt annen vekst andre steder.

– Veksten i dag foregår i hovedsak i Sørøst-Asia og Sør-Amerika. Alt tyder på at det er der utviklingen også vil fortsette. I Sørøst-Asia er Kina og Thailand de største aktørene, mens i Sør-Amerika ledes utviklingen av Brasil og Chile. Dette er land som har forhold som tillater stor produksjon, og som vil ha en gunstig utvikling i overskuelig framtid.

Denne saken sto på trykk i Univers nr 2 2012.


Sist oppdatert av Leiv Gunnar Lie (08.04.2013)

Skriv ut artikkel print symbol
Foto av Professor Frank Asche .
Professor Frank Asche .
Foto av chilensk oppdrettsanlegg.
Oppdrettsnæringen i Sør-Amerika er voksende. Brasil og Chile leder an. Her ser vi en arbeider på et oppdrettsanlegg for laks eid av Marine Harvest i Calbuco utenfor Puerte Montt, Chile. Foto: Paul Sigve Amundsen.
Foto av frosset laksefilet.
Norge er verdens største produsent av laks og ørret, men Chile er i ferd med å passere oss.

FØLG UIS I SOSIALE MEDIER