Fagbokstafetten: Brennende krig, brennende hjerte.


Else-Beth Roalsø anbefaler biografien om legenden Lise Lindbæk i fagbokstafetten. Lise Lindbæk var frilansjournalist for Dagbladet og vår første kvinnelige krigsreporter.

Da jeg gjorde mine første spede forsøk som journalist i Dagbladet, var så godt som alle de skarpeste pennene der menn. Det hadde de vært siden tidenes morgen, skal man tro avisens egen historieskriving. Og dette til tross for at journalist Lise Lindbæk, med livet som innsats, hadde rullet fram i en lånt tank til frontlinjen under den spanske borgerkrigen. Fire dager senere hadde hun sin mest berømte førsteside i Dagbladet.

Med dette bakteppet, var det flere en meg som jublet da utenriksreporter i NRK, Sigrun Slapgard, i 2002 presenterte biografien om Lise Lindbæk: Krigens penn. ”Endelig. Vi har fått den første helstøpte biografi over en norsk journalist. Det måtte bli Lise Lindbæk, ingen andre!”, skrev Arve Solstad i hennes gamle avis.

Hvorfor er det da ingen som tidligere har skrevet biografien om Lise Lindbæk, vår første og største kvinnelige krigsreporter? ”Var det fordi hun var kvinne, selvstendig, egenrådig, kontroversiell, mer konfliktsøkende enn konfliktløsende, eller så beheftet med skandaler, kjærlighetshistorier og fyll at det rett og slett har føltes som for mye eller for upassende?” spurte Johan O. Jensen i Adresseavisen. Kanskje ligger svaret i alle disse forholdene.

Lise Lindbæk var et menneske som brant sitt lys ”med dobbelt flamme”, som Slapgard sier i boken. Både hennes mor og mormor var skrivende kvinner, og drømmen om å skrive arvet hun nok fra dem. Men det var faren som ga henne rådet om ”alltid å gjøre det du syns er riktig”. Det kan synes som om Lise Lindbæk betalte en høy pris for å følge det rådet, men samtidig kom det god journalistikk ut av det. Lindbæk beskrev den gryende fascismen i italia i mellomkrigstiden, hun var øyenvitne til den tyske riksdagsbrannen og hun så Palestina-konflikten komme allerede på 30-tallet. I USA fikk hun kontakt med og skrev omskjebnen og livet til krigsseilerne lenge før Per Hansson og Erik Bye. Men det er kanskje artiklene fra den spanske borgerkrigen som er blitt stående som hennes viktigste innsats. Ikke bare var hun den eneste kvinnelige journalisten ved fronten, hun var også ofte den eneste kvinnen.

Privatlivet var ikke mindre brennbart. Et stormende kjærlighetsliv, samlivsbrudd, nye menn og etter hvert mye alkohol. Og hjemme satt datteren og ventet forgjeves på at mor skulle komme hjem til fødselsdagen. Lise Lindbæk betalte en høy pris for sitt journalistliv og sitt brennende engasjement. Det gir boken en ekstra dimensjon, men etterlater også et spørsmål hos meg: Var det verd det? For Lise Lindbæk var det nok det. For oss journalister som kom etter henne, er historien om Lise Lindbæk viktig lærdom. Den viser med all tydelighet hvor mye et brennende hjerte betyr for den gode journalistikken. Men den viser også hva som kan skje hvis man brenner for mye.

Lise Lindbæk hoppet fra en kai i Kiel en marsnatt i 1961. Hun ble 56 år gammel.

 

Fagbokanbefalingen er skrevet av Else-Beth Roalsø, amanuensis ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet.

 

Boken "Krigens penn: ein biografi om Lise Lindbæk" av Sigrun Slapgard (Gyldendal 2003) finnes hos Universitetsbiblioteket og i salg hos Gyldendal.


Sist oppdatert av (28.02.2011)

Skriv ut artikkel print symbol