En sjelden perle fra Byrkja i Hjelmeland


Mange av perlene som stilles ut på Arkeologisk Museum sin utstilling "I perlehumør", kommer fra en eldgammel perleteknikk oppfunnet på den italienske øya Murano, utenfor Venezia. Den spesielle perlemakertekninkken kalles "Millefiori" som betyr "tusen blomster", og er noen usedvanlig vakre perler. Også de større mosaikkperlene fra denne perioden er å se på museet, disse er også omtalt som ansiktsperlene.

Glasskunstnerne på Murano-øya utenfor Venezia i Italia har vært spesielt kjent for sin glassmakerteknikken i flere hundre år. Teknikken består i at glass i forskjellige farger varmes opp og trekkes ut til lange, tynne staver. Disse settes sammen i mønstre og omgis med flytende glassmasse til en større stav som man da kan varme opp og kutte i skiver eller forme til perler. Mosaikkskiver fra ulike mønsterstenger kan smeltes sammen med skiver eller biter av andre mønsterstenger, og slik skape kompliserte mosaikkbilder.

Denne avanserte teknikken ble trolig allerede utviklet før Kr.f. i glassverksteder i det østlige middelhavsområdet, Egypt eller Syria, som senere kom under romersk herredømme. Særlig ble teknikken brukt til store og ettertraktete perler i mange farger og mønstre, de såkalte mosaikkperlene.

I yngre romertid og folkevandringstid (4. og 5. århundre e.Kr.) var det i omløp store, runde mosaikkperler med sjakkbrett- og stjernemønster. Mellom mønsterrutene fantes noen med små ansikter, og perlene kalles derfor ansiktsperler. Det er til nå kjent 19 ansiktsperler, spredt fra Ungarn til Sunnmøre, de fleste funnet i Skandinavia. Ingen er helt identiske, men bygger på en felles idé. Vi kjenner til tre ansiktsperler fra Norge, en fra Byrkja i Hjelmeland, en fra Veiberg i Eidsdal på Sunnmøre og en fra Rudgårdene i Nannestad på Romerike. Alle stammer fra rikt utstyrte graver.

Graven på Byrkja
I 1928 holdt man på å rydde vekk noen steiner på Byrkja i Årdal. Ingen visste at de var restene etter en lav gravhaug som dekket over en kvinnegrav. Men bare 25 cm under overflaten kom det frem et spannformet kar, som fort ble satt ned igjen, og daværende direktør ved Stavanger Museum, arkeologen Jan Petersen, kunne glede seg over et nærmest urørt gravfunn. Graven som var skåret ned i undergrunnen, var orientert østsørøst-vestsørvest og hadde sikkert inneholdt en trekiste. En stor steinhelle dekket deler av nedgravningen som målte 4,20 x 0,75m og var delt i to avdelinger med en fremskytende stein. Gravgodset og skjelettrester lå i uorden: en kjeve lå sammen med det spannformete karet og 16 skår av et sortglittet hankekar i den ene delen av graven, og flere deler av et menneskeskjelett og resten av gravgodset i den andre. Petersen tenkte seg at det kunne ha vært gnagere som hadde tatt seg inn i graven og rotet til gravgodset. En stor og meget spesiell korsformet spenne av bronse, 16,1 cm lang, ble funnet sammen med tre mindre korsformete spenner, en kroknøkkel av jern samt ansiktsperlen. Graven kan dateres til ca. 500 e.Kr.


Litt om perleforskning
For snart seksti år siden publiserte den svenske arkeologen Dagmar Selling en studie av de ansiktsperlene som var kjent fra skandinaviske funn til da. Hun fikk frem to hovedtyper. Den første mente hun kunne være fra Egypt (Alexandria) og vesentlig tilhøre 1. årh. e.Kr. Slike ansiktsperler er funnet spredt i det sørøstlige Middelshavsområdet med enkelte utløpere langs Rhinen og i Polen. Ansiktene på disse perlene er mer som masker og likner lite på de senere. Den andre typen er av bedre håndverksmessig kvalitet enn de tidligere og synes å høre til i 4.–5. århundre, og til denne hører Byrkja-perlen.

De andre to ansiktsperlene av denne typen, funnet i Norge, er litt mer forseggjort enn Byrkja-perlen: Den fra Rud i Nannestad  har fire ansikter av bred, kantet form, enten hvite mot mørkeblå bunn eller gule mot rødlilla bunn. Munnen er antydet med en rød strek; øyne og øyenbryn med rødlilla (svarte) linjer. Hodeplagget består av to, eventuelt tre, rekker av rundinger i rødt og svart eller rødt og grønngult. Perlen ble funnet i en dobbeltgrav med en kvinne og en mann med våpen i en stor steinkiste. Men funnet ble spredt før noen arkeolog kom til, og det er uklart om ansiktsperlen tilhørte kvinnens kjede av glass- og ravperler eller om den fungerte som sverdperle for mannen. Graven dateres til ca. 350-400 e.Kr.

Den tredje ansiktsperlen, vist på bildet, stammer fra en rikt utstyrt kvinnegrav fra Veiberg i Eidsdal på Sunnmøre fra omtrent samme tid som dobbeltgraven fra Rud. I hennes oppsetning av smykker fantes et langt kjede av 27 ravperler og 90 glassperler av forskjellige farger og fasonger. Juvelen i smykket er den store ansiktsperlen som har den velkjente feltinndelingen med sjakkbrettmønster i gult og svart og hvite blomster på blå bunn som de andre. På hver side finnes et blekt ansikt med en liten rød munn. Øyenbrynene er streket med en tynn, brunlilla linje som går over i neseroten. Nesen er smal og hakepartiet er aksentuert med en sort strek. Øynene virker oppsperrete. Ansiktene krones av en rød lue som går opp i en spiss og har nedhengende gule og røde ørelapper. Rundt tinningen finnes gule spiraler og hodeplagget er ellers dekorert med mørk blå rundinger omgitt av gult. Fra det ene av ansiktene går det ut knapt synlige, hvite stråler.

Hvem symboliserer ansiktet med den røde ørelappluen?
Mange har kommet med forslag: Dagmar Selling mente at perlene viste kvinneansikter og at de trolig symboliserte en gudinne. Hun foreslo Astarte, den store fruktbarhetsgudinnen fra Midt-Østen, som i romertiden stod sterkt i de østlige, romerske provinsene som Egypt og Syria. Bergensarkeologen Inger Kellmer mente at perleansiktene representerte enkekeiserinne Helena, keiser Konstantin den stores mor. Hun tok aktivt del i sønnens omvending til og spredning av kristendommen i Romerriket. På bakgrunn av Veiberg-perlens bilder kom Kellmer frem til at hodeplagget var et juvelbesatt diadem og at strålekransen og de oppsperrete øynene viste at bildet var et hellig ansikt. Den amerikanske kunsthistorikeren Ann Stout, derimot, hevdet at det ikke var moren Helena, men sønnen Konstantin (306–337) ansiktsperlene symboliserte.

Er det kanskje et mannsansikt og ikke et kvinneansikt som er fremstilt? Da er i så fall den svarte streken langs kjaken å forstå som et kort skjegg og hodeplagget som en hjelm besatt med edelstener. Keiser Konstantin fremstilles på flere tidlige mynter iført juvelbesatt hjelm med ørelapper, men på medaljer og på hans triumfbue i Roma ser man hans ansikt forfra og med oppsperrete øyne.

Juvelbesatte hjelmer, med kopier i glass i stedet for edelstener, kjennes fra to funn fra 300-tallet. Det ene stammer fra Budapest-området i Ungarn og den andre fra Berkasovo i nordre Serbia. Den sistnevnte ble funnet sammen med en enklere hjelm med en inskripsjon for keiser Licinius, som regjerte sammen med Konstantin fra år 324 e.Kr. Hjelmene var en ny militærmote som oppstod da Konstantin var den øverste militære leder i Vestromerriket. Da han ble kristen og keiser, lot han seg avbilde med diadem og himmelvendt blikk.

Er ansiktsperlene faktisk keiserportretter av Konstantin den store? I så fall kan de være produsert i keiser Konstantin regjeringstid på hans bud i den keiserlige residensbyen Trier (Colonia Augusta Treverorum) ved Mosel, eller i Roma. Det keiserlige portrett var strengt bevoktet. På like linje med medaljonger og store gullmynter, solidi, med keiserens portrett, kan ansiktsperlene ha vært gitt som keiserlige gaver til offiserer som gjorde god tjeneste i hæren langs Limes, grensen mellom det germanske og romerske området som fulgte Rhinen og Donau. Kanskje var det bare germanske offiserer som mottok slike perler, og at de kan ha vært brukt som sverdperler der keiserens portrett skulle beskytte eieren i kamp. Ansiktsperlene må i så fall raskt ha spredt seg nordover utenfor Romerrikets grenser og ha blitt en amulett, kanskje særlig for kvinner.

Hvis de ble produsert som keiserportretter i Konstantin den stores regjeringstid (perioden 306–337 e.Kr.), vil det si at de må ha vært høyt verdsatt og på ulike måter sirkulert i germanske miljøer i flere generasjoner før de til slutt endte som en del av gravutstyret til f.eks. kvinnen fra Byrkja, lenge etter at Vestromerriket hadde falt (476 e. Kr.), og germanske konger og krigsherrer hadde etablert seg på tidligere romersk territorium.

Hva vi ikke vet, er hva slags handlinger som førte ansiktsperlene til henholdsvis Byrkja, Veiberg og Rud, og hva de kan ha hatt for betydning for kvinnene som fikk dem med seg i det hinsidige? Sannsynligvis var perlene amuletter som både skulle beskytte og bringe hell, og bildet kan ha vært oppfattet som guden Odin, eller den seidkunnige Frøya, gudinne for fruktbarhet, liv og død.

Av Bente Magnus

Bente Magnus er arkeolog og var på 1960-tallet knyttet til Stavanger Museum.

Kilder:
Selling, D. 1942. Mosaikpärlor med ansiktsmasker. Fornvännen 37, s. 23–48.

Kellmer, I. 1977. Ansiktsperlen fra Veiberg på Sunnmøre. Fornvännen 72, s. 1–8.

Vinsrygg, S. 1978. Ansiktsperla fra Byrkja I Årdal. Frá haug ok heiðni 3, s. 104–105.

Stout, A. 1986. The Archaeological Context of Late Roman Period Mosaic Glass Face Beads. Ornament 9 (4), s. 58–62.

 


Sist oppdatert av (15.12.2010)

Skriv ut artikkel print symbol