Rektor Aslaug Mikkelsens tale ved semesteråpningen av UiS i Tjodhallen 17. august 2010


Kjære studenter, kolleger og venner, velkommen til Universitetet i Stavanger. Et spesielt velkommen til våre nye studenter.

I will also extend a warm welcome to our international students. Each and every one of you is making an important contribution to our university! I hope you will enjoy your stay in Stavanger and studying at the University of Stavanger.

På Universitetet i Stavangers skal vi realisere vår visjon om å utfordre det velkjente og utforske det ukjente. Derfor vil jeg i dag snakke om dannelse.
Dannelse er nok et ord de fleste har hørt, men kanskje ikke tatt inn over seg. Vi drar kanskje litt på smilebåndet og ser for oss noe a la grevinnen og hovmesteren. Hvite damaskduker, høystettede glass og gammelmodige fraser. Ubrukelig snobberi for mennesker av i dag som skal gjøre en jobb blant likekvinner og menn. Eller i beste fall tenker vi at dannelse er som å ta tran om morgenen. Sikkert sunt, men kjedelig.

Disse fordommene er ikke helt usanne. Likevel har begrepet dannelse kommet på dagsordenen. Særlig i universitetssammenheng. I hele den vestlige verden har det i mange år rast en debatt om hvilke grunnleggende tekster høyeregradsstudenter bør lese. Dette er ikke bare snevert pensumarbeid. Det er ikke tilfeldig at slike spørsmål føles viktige i vår tid. Det handler blant annet om hvilken kunnskap som skal gjelde i et samfunn. En gang i tiden var disse listene til for å definere en eksklusiv kultur og et tegnsystem av gjenkjennelse for de få privilegerte som kunne ta høyere utdannelse. Så feiet den demokratiske åpenheten de til sides for en tid. Så hvorfor nå igjen?

Det er flere grunner til det. Kunnskapssamfunnet har endelig gått over fra å være en populær klisjé for politikere og kommentatorer til å bli en realitet som avgjør skjebnen til nasjoner og hele verdensdeler. Vi i Norge har til nå vært så heldige som bare den uskyldige kan være. Naturens milde gaver har gjort oss til et av verdens rikeste land. Men om vi bruker denne rikdommen bare til å forbli rike så lenge det går, vil skjebnen innhente oss med vrede. Rikdommen bør i stedet være oss en mektig inspirasjon til å ta steget inn i kunnskapssamfunnet.

Hva er dette kunnskapssamfunnet jeg snakker om? En måte å betrakte det på er at vi skal minske forskjellene i samfunnet. Målet er å redusere den økonomiske skjevfordelingen, bekjempe fattigdom og andre former for marginalisering og skape en bærekraftig utvikling. Makt, plikt og goder skal være rettferdig fordelt. Dannelse går inn i kjernen av dette. Dette dreier seg om demokrati, identitet og økonomisk utvikling. Som de viktigste formidlere av forskningsbasert kunnskap står universitetene midt i disse utfordringene.

Men jeg skal bare studere et fag, vil du si. Jeg skal ha en eksamen og få en behagelig og godt betalt jobb. Ja, du skal ha en enda bedre jobb enn du noen gang hadde drømt om! Dannelse er nemlig ikke bare et spørsmål om hva du rent faktisk kan, men hvem du kan bli. En gang på slutten av 1960-tallet sitter det en ung kvinne på Jæren og bestemmer seg for å bli en intellektuell. På Bryne Gymnas hadde hun lest verdenslitteraturen på originalspråket og fått et glimt av en større verden. Den unge kvinnen het Torill Moi og er i dag en av de få akademiske superstjernene vi har. Hun har blant annet skrevet biografi over den franske feministen Simone de Beavoir og er ansatt ved en lærestol i litteratur ved Duke University i USA. Torill Moi la ut på en reise og ble den hun drømte om. Som et apropos kan jeg legge til at hun er æresdoktor ved UiS og har vært her flere ganger i regi av vårt eget nettverk for feministisk teori og kjønnsforskning.

Dannelse kan være å legge ut på en lang reise. Ja, men noen få lysende genier (flogvit) som stakk av så snart de kunne, har det vel alltid vært både herfra og derfra. Dette er en bekvem, men dessverre foreldet tankegang. Når verden blir èn – også kalt globalisering, åpner det seg muligheter men også prøvelser der vi er. Vi får sjansen, men kan heller ikke stikke oss bort. La oss ta dette fra en helt annen kant. Ingen har nemlig skjønt dette bedre enn unge fotballspillere. Spør en hvilken som helst fotballspillende unggutt rundtforbi om hva slags ambisjoner han har. Svaret kommer kontant: Spille på Manchester Utd eller noe lignende. Og 90-tallet viste at det var mulig å komme frå små plasser og ende opp på drømmenes teater som Old Trafford-stadion så populært kalles. Men minst like interessant er det å spørre de som faktisk klarte det – etterpå. De vil etter mye om og men si at det var egentlig ikke så mye som skilte, bare det lille ekstra. Det både var og er altså en nådeløs realisme i dette. Vi deltar alle i det samme spillet. Derfor kan vi like godt bite tennene sammen og bestemme oss for å bli gode – sånn som den unge Torill Moi gjorde det den gangen på Jæren.

Den bergenske essayisten og tenkeren Georg Johannesen sa en gang at han rådet døtrene sine frå å studere humanistiske fag. Fordi da ville de bare ende opp som snille, velmenende melankolikere. Altså på sett og vis livsudugelige. Men dannelse handler ikke om å bli et åndelig og godt menneske. Du skal lære å bli arrogant – kvalifisert arrogant. Og du skal lære å bli ydmyk – kvalifisert ydmyk. Kanskje kan man si at mange har tatt den sokratiske læresetningen – Å vite at jeg ikke vet – alt for bokstavelig. Resultatet blir da paradoksalt nok en form for ukvalifisert ydmykhet, som derfor egentlig er arrogant. Universitetet handler om å kjempe for å nyttiggjøre seg ny kunnskap og bruke denne kunnskapen til berikelse for seg selv og omgivelsene.

Og man kan berike samfunnet på så mange måter. Jeg kan trekke frem nok et eksempel fra nærmiljøet. En av de siste nobelprisene i økonomi ble tildelt Finn E. Kydland. Han er oppvokst i Gjestdal kommune, 20 minutter herfra. Hva han drømte om og strakk seg etter som ung skolegutt, vet jeg ikke, men at han satte seg mål og arbeidet strukturert og hardt er det ingen tvil om. I dag er han professor ved Carnegie Mellon University og University of California. Også han er æresdoktor ved UiS. Men viktigst: Hans forskning dreier seg om hvordan politikerne våre bør lage og kommunisere regler for hvordan de driver politikk. Slike regler kan føre til at publikum får større tillit til de politiske institusjonene. Og det kan de trenge. Politikerne skal tross alt stake ut kursen for skole, utdanning og forskning – og retningen Norge skal ta inn i kunnskapssamfunnet. Noen spilleregler for hvordan satse på de unge og relevant dannelse for vår tid, kunne de også ha trengt.

Mange snakker om at man drukner i kunnskap. At informasjonsflommen er så stor, at man ikke klarer å ta til seg det som er relevant og viktig. Dette er en populær klisjé som unnskylder vår latskap. Ny kunnskap forutsetter gammel kunnskap. Den ene kan ikke eksistere uten den andre. Og det er her dannelse er noe svært praktisk. Vi kan snakke om dannelse som et verktøy, en avansert nettleser som gjør oss i stand til se det virkelig nye, det virkelig interessante og det som er viktig. I stedet for å bli overmannet av kunnskap, blir vi brukere av kunnskap.

La oss ta denne populære forestillingen om ”alt det nye”. En av de virkelig store rogalendingene er det matematiske geniet Niels Henrik Abel, fødd 1802 på Finnøy. Han beviste at 5. gradsligningen ikke kunne løses ved vanlige regnearter. Nok om det. Han døde veldig ung i 1829. Det er lenge siden. Men om han hadde kommet tilbake til oss i dag, hadde han sikkert blitt overveldet av alt det som var kommet til. Men etter litt oppdatering er det sannsynlig at han kunne ta fatt på avansert dataprogrammering. Hvorfor det? Han kommer jo fra en tid uten elektrisk strøm en gang! Vel han kunne avansert matematikk. Det er denne ”gamle” kunnskapen som driver frem den nye innen informasjonsteknologien. Så håndfast praktisk kan altså dannelse, i dette tilfellet teoretisk matematikk, faktisk være. Vi kunne trukket frem en mengde tilsvarende eksempler fra en rekke kunnskapsområder. Der det gamle er det nye, og det nye egentlig det gamle. Å klatre i kunnskapens arkitektoniske mesterverk og samtidig føle seg hjemme der, er dannelsens mål.

Universitetet kan tilby noe som skoler og kurs ikke kan: forskningsbasert undervisning. Ingen pedagogiske teknikker kan erstatte erfaringen av å ha frembrakt ny kunnskap i det en underviser i. Universitetet i Stavanger ønsker å trekke deg som student inn i forskningsverdenen. Der hvor ny kunnskap dannes – dannes også mennesket. Ha et godt og dannende semester!


Sist oppdatert av (17.08.2010)

Skriv ut artikkel print symbol