Skjult fattigomsorg i barnevernet


I rapporten Barnvernet på ny kurs beskrives barnevernstjenesten som en skjult form for fattigomsorg. Blir barnevernet tvunget til å kompensere for manglende tilbud i det øvrige kommunale tjenestetilbudet?

Antallet barn som er i kontakt med barnevernet øker år for år. Ofte består tiltakene av praktisk hjelp, rådgiving eller avlastning. Rene økonomiske tiltak er også vanlig, for eksempel dekning av plass i barnehage eller på SFO og dekning av utgifter til fritidsaktiviteter.

Rapporten Barnevernet på ny kurs viser at barnevernet i mange tilfeller har gitt hjelp etter at NAV og helsetjenesten ikke har hatt noe tilbud. Brukerfamiliene tilhører ulike sosiale lag, men har i overveiende grad lav inntekt og svak tilknytning til arbeidsmarkedet.
 

– Flere foreldre forteller at barnet ikke ville gått i barnehage eller på SFO hvis det ikke var for at barnevernet dekker det, sier Ingunn Studsrød, førsteamanuensis ved Institutt for sosialfag ved Universitetet i Stavanger (UiS), og deltaker i det nasjonale forskningsprosjektet Det nye barnevernet.
 

Til sammen har 723 foreldre deltatt i undersøkelsen. Det er den største intervjubaserte undersøkelsen som har blitt gjort om barnevernets brukere i Norge.

 

Tillit til barnevernet
Informantene i undersøkelsen opplyser at tilliten til barnevernet ble større etter at de selv kom i kontakt med dem.
 

– At tilliten blir større etter hvert kan ha mange forklaringer. I mediene framstilles ofte saker hvor foreldre og barnevernet er uenige. Det dannes et inntrykk av at barnevernet ofte tar barna fra foreldrene. Sjelden blir det skrevet om sakene hvor foreldrene går til veiledning, får økonomisk hjelp eller får hjelp til å komme i kontakt med andre etater. De fleste sakene til barnevernet er av forebyggende karakter eller rene hjelpetiltak, sier Studsrød.
 

Ifølge rapporten opplyser barnevernet at 26,6 prosent av foreldrene selv tar kontakt.
 

– Også når barnevernet har registrert at meldingene kommer fra andre, kan foreldre ha en følelse av at de har vært med. For eksempel kan skolen ha tatt opp med dem at de mener det er lurt å ta kontakt med barnevernet. Så kan foreldrene oppleve at de selv tar kontakt fordi de har blitt informert i forkant og har sagt ja til at skolen kan kontakte barnevernet. At de føler de har vært med, kan bidra til at de føler mer tillit til barnevernet, sier Ingunn T. Ellingsen, stipendiat ved Institutt for sosialfag ved UiS og forsker på prosjektet.

 

Søker hjelp
Professor ved Institutt for sosialfag Elisabeth Willumsen er prosjektleder for arbeidet med Det nye barnevernet på UiS. Hun mener det er bra at så mange tar kontakt med barnevernet.
 

– Det viser at de har tro på at de kan få hjelp, sier hun.
 

I tidsrommet fra 1996 til 2006 økte barnevernets tiltak med 43 prosent. Antallet undersøkelser barnevernet gjør, har økt. En undersøkelse vil her si at barnevernet på bakgrunn av en melding fra foreldre, offentlige institusjoner eller andre, undersøker og vurderer om det er grunn til å iverksette tiltak.

Antallet hjelpetiltak har også økt. Når barnevernet iverksetter hjelpetiltak, er det foreldrene som har ansvar for barnet og får hjelp i omsorgsutøvelsen. Antallet omsorgstiltak har ligget på et stabilt nivå de siste årene. Omsorgstiltak er tiltak hvor kommunen overtar omsorgen for et barn, og hvor barnet bor i fosterhjem eller institusjon.

 

Få melder
Offentlig tilsatte har plikt til å melde bekymring til barnevernet når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller blir utsatt for andre former for omsorgsvikt, eller det viser alvorlige adferdsvansker. Andelen meldinger fra barnehager og helsestasjoner er så lave som 4,2 og 9,3 prosent.

– Særlig lavt er antallet bekymringsmeldinger vi får inn fra barnehager. Samtidig som det er bra at mange foreldre tar kontakt selv, er det et problem om institusjonene lar være å melde fra, sier Knut Redalen, fagkonsulent i barnevernstjenesten i Stavanger kommune.
 

Ut ifra estimater basert på normalbefolkningen, er det grunn til å tro at det er flere barn med problemer i barnehagen enn det som blir meldt fra til barnevernet.

 

Psykisk helse
I undersøkelsen blir foreldrene bedt om å vurdere barnas fysiske og psykiske helse. En femtedel av foreldrene som ble intervjuet, mente at barna deres hadde en ikke-diagnostisert psykisk sykdom.
 

– Når vi sammenligner med andre land, er andelen barn med dårlig fysisk og psykisk helse der noe høyere. Antallet som har en diagnostisert pyskisk lidelse er lavt sammenliknet med andre land. Det kan bety at foreldrene har rett i sine vurderinger om at de har en psykisk sykdom, sier Studsrød.

 

En velferdstjeneste
Forskerne i prosjektet Det nye barnevernet beskriver barnevernet som en velferdstjeneste som samarbeider med skolen og med sosial- og helsetjenester. For eksempel kan det bli nedsatt ansvarsgrupper med representanter fra ulike profesjoner i tillegg til brukeren. De gjør en helhetlig vurdering av barnets eller ungdommens behov.


I løpet av 1990-tallet ble tjenesten i Norge mer orientert mot forebygging og barne-velferd. Bare et mindretall av familiene er preget av akutt risiko for barna, omsorgssvikt eller avvikende asosial adferd hos barn.
 

– I dag har vi et bredere perspektiv, som i større grad inkluderer forebygging, sier Willumsen.

 

Tekst: Ida Gudjonsson


Sist oppdatert av (24.03.2010)

Skriv ut artikkel print symbol
Kvinne med to små barn
Brukerne i undersøkelsen Det nye barnevernet opplyser at tilliten til barnevernet ble større etter at de selv kom i kontakt med dem. Foto: INGRAM
Det nye barnevernet

Nasjonalt forsknings- og utviklingsprosjekt

Noen av spørsmålene som belyses i prosjektet, er:
Hvem er brukerne?
Hvilke behov ligger til grunn for bistand?
Hvordan imøtekommer barne- og familietjenestene behovene?

Foreldre som har vært i kontakt med barnevernet, har svart på en undersøkelse som inneholder både åpne og lukkede spørsmål.

Innsamlingen av svar ble gjort i form av muntlige intervjuer.

Kommunene som deltar i prosjektet er: Bodø, Rana, Namsos, Trondheim, Molde, Notodden, Vestre Toten, Sandnes og Stavanger.

Prosjektansvarlige er: Professor Elisabeth Willlumsen ved UiS, professor Edgar Martinsen ved Høgskolen i Sør-Trøndelag, professor Willy Lichtwark ved Nordlandsforskning og professor Halvor Hauske ved Høgskolen i Lillehammer.