Portrett: Utfordreren


Marie Smith-Solbakken er ikke redd for utfordringer. Hun oppsøker dem. Som firebarnsmor, som forsker og som leder.

Instituttleder Marie Smith-Solbakken har hatt en tøff tid i det siste. Siden forslaget om å legge ned språkfagene ved Institutt for språk- og kulturstudier ved UiS kom før jul, har hun hver dag på jobb møtt fortvilte og sinte medarbeidere.
– Jeg opplevde det som en belastning. Det var et personlig nederlag å ikke kunne beskytte medarbeiderne mine, sier hun.
Men så, i februar, vedtok UiS-styret å beholde årsstudiene i de tre fremmedspråkene spansk, fransk og tysk, mens bachelorprogrammene i tysk og fransk ble lagt ned. Språkkompetansen skulle beholdes, men i en annen form. Instituttlederen er glad for vedtaket og konstaterer:
– Det var nødvendig med en omstilling.
Instituttet skal nå integrere språkfagene i andre utdanninger og lage en plan for å få inn språkfag i lektorutdanningen, lærerutdanningen og andre utdanninger på UiS. Instituttlederen er optimistisk. Hun har vært ute i hardt vær før, både til lands og til vanns.

Lang spiretid
Marie Smith-Solbakken stiftet bekjentskap med det regionale utdanningstilbudet på Rogaland distriktshøgskole. Hun tok forberedende, nordisk og historie grunnfag i perioden 1978 til 1982 uten at det ga direkte gjenlyd. Hun strøk i grammatikk.
– Jeg ble ikke seriøs student før jeg ble mor, i tiden på NTNU, etter å ha vært middelhavsfarer på distriktshøgskolen.
Så seriøs ble hun at hun fikk stipend fra Norges forskningsråd i forbindelse med hovedfaget og tok del i humanistisk orientert arbeidslivsforskning sammen med fagpersoner fra universitetene i Oslo, Bergen og NTNU. Den faglige satsingen gjorde hun samtidig som hun var styremedlem i Studentsamskipnaden og redaktør i studentavisen Under Dusken.
Da Fridtjov meldte sin ankomst, ble han Under Duskens yngste redaksjonsmedlem og et naturlig innslag i layouthelgene på Duske-hybelen. Slik ble røykeloven innført på den lille hybelen på Studentersamfundet, lenge før den trådte i kraft ellers i samfunnet.

Oljehistoriker og rusforsker
Til en smule forbauselse i NTNU-miljøet valgte familien å flytte fra Trondheim i 1988. Familien ville ganske enkelt hjem, og Marie ble med på flyttelasset uten jobb og nettverk. Dermed fulgte en periode med frilansing før hun var så heldig at hun kom inn i Rogalandsforskning (RF) takket være professor Jan Erik Karlsen.
Så fulgte en intens periode. Marie Smith-Solbakken disputerte i 1997 med avhandlingen Oljearbeideren: Historien om cowboyer og rebeller. Samme år kom hun ut med et bokverk om norsk oljehistorie sammen med Helge Ryggvik. Og som om ikke det var nok, var 1997 også det året hun publiserte boka Narkotikamiljøet sammen med Else Tungland. Med hektisk aktivitet på mange fronter var det ikke rart at arbeidet med doktorgraden skred en smule langsomt frem i perioder. Det toppet seg påsken 1996 da medveileder Jan Erik Karlsen krevde daglige møter fra kvart over to til tre om hva Marie hadde fått gjort siden dagen før. Han dro hjem fra hytta i Sirdal til Rogalandsforskning (RF) for å holde sin del av avtalen.
– Det sier noe om tiden i RF. Jeg ville virkelig unt alle innen akademia og forskning å ha vært innom Rogalandsforskning på slutten av 1980- og 1990-tallet. Vi befant oss i en oppbyggingsfase preget av gründerånd, og jeg kom i kontakt med fagpersoner der som nå er med på å prege UiS.
– Vi samarbeidet, byttet prosjekter og utviklet grunnleggende kollegiale relasjoner. Vi lærte å forske i team på tvers av fagdisipliner.
Nå ga denne kollegialiteten seg utslag i så mangt. Marie Smith-Solbakken var klar til disputas i 1997, men klesskapet var ikke spesielt stort eller motepreget.
– Før disputasen åpnet Aslaug Mikkelsen klesskapet sitt og lånte meg ikke bare en, men to drakter. Med andre ord opptrådte jeg i lånte fjær, men jeg må innrømme at jeg følte meg vel.

Personaldirektør i en tøff tid
I 1998 tok hun et langt sprang fra akademia til en helkommersiell tilværelse som personaldirektør i oljeserviceselskapet Eurest.
– Doktorgraden var i havn, og jeg sto med et tilbud fra Eurest om ny jobb. Jeg var i en fase med tre små barn – og nummer fire etter hvert også på vei. Men det var fristende med mer enn doblet lønn og ny firmabil.
Jobben ble en helt annen enn hun hadde forventet. Hun kom til en organisasjon som krevde omstillinger i en tid med historisk lav oljepris, og som måtte kutte kostnader med 25 prosent, flytte fire hundre personer og si opp ansatte. Det ble en konfliktfylt tid.
– Jeg var vant med å bidra til å bygge opp, ikke gå inn i en posisjon som tilsa nedbygging. For meg ble det til slutt et verdispørsmål.
Det endte med at hun gikk fra stillingen.
I 2002 var firebarnsmoren tilbake i Rogalandsforskning. Hun legger ikke skjul på at det har vært tøft å kombinere morsrolle med en forskertilværelse.
– Jeg kjenner på smerten over at jeg i enkelte perioder ikke har vært til stede for ungene mine. De har hatt en mamma som til tider har vært fjern. Samtidig har jeg også måttet være økonomisk med tiden min. Jeg har måttet si nei til mye for å kunne prioritere ungene mine. Da får det heller være at jeg ikke har lest alle bøkene jeg skulle ha lest.

Familien til havs
I 2005 utfordret familien på seks skole, arbeidsgivere og A4-livet og dro på et halvt års seiltur som til slutt endte på Kanariøyene. De to yngste barna var med hele veien. For å realisere seilturen solgte de aksjer, tok opp lån og sa farvel til hverdagslivet.
– Noen ble nok litt provosert av at vi bare kunne gjøre det: seile av gårde fra alt. Jeg fikk et avbrudd i karrieren som kostet litt, men likevel er det noe av det viktigste jeg har gjort i livet.
Vi trengte å bruke tid på barna. Det var et fantastisk fellesskap å seile med mottoet «tiden er vår egen». Vi pratet med hverandre, levde tett på naturen og kjente kreftene til havet.
Da de krysset Biscayabukta og nærmet seg Nord-Spania, fikk de storm. De valgte å ikke stampe mot været og kreftene, men følge naturens luner. Etter tre–fire døgn, roet det seg, men da hadde de kommet langt inn i bukta.
– Vi var slitne og lykkelige da vi kom i land. Og på kaia stod foreldrene mine.
Nærheten til naturen ble en spore til at hun vurderte en retur til akademia. Hun hadde fått tid til å tenke. Marie søkte instituttlederjobben, fikk den og begynte 1. januar 2007.
– Jeg ble utrolig glad da jeg fikk beskjeden om at jeg hadde fått stillingen. Jeg hadde lyst til å være med på å bygge universitetet til jeg ble pensjonist.
Det er hun nå i gang med både som instituttleder og forsker, og det går en meget gjenkjennelig rød tråd gjennom forskningsarbeidet hennes, som har vakt oppsikt på nasjonalt nivå.

Utfordrer meninger
– Jeg er opptatt av de svake i samfunnet og jeg blir trigget av ofre, sorg, depresjon, tvang og skam, sier Smith-Solbakken.
Hun har blant annet deltatt i samfunnsdebatten om narkotika, der hun har gått inn for avkriminalisering av narkomane.
– De strenge straffene har vist seg å gi liten effekt. Over en tredjedel av de innsatte i norske fengsler er narkotikadømte. I samtaler vi foretok med de innsatte, gikk det frem at de ikke ønsket en endring i straffeutmålingen, siden høye straffer er med på å sikre høye og stabile priser i narkotikamarkedet. Det må skje en dreining fra behandling og straff av aktørene til kontroll og regulering av markedet. Det er varen som må jages, ikke brukeren, sier rusforskeren.
Da hun kom ut med narkotikaboka for femten år siden, ble standpunktene for å avkriminalisere narkomane møtt med taushet. Dette synet har etter hvert fått bred støtte. Nylig gikk høyesterettsdommer Ketil Lund ut i Aftenposten og gikk klart inn for avkriminalisering
– Det er først nå vi får gjennomslag. Men standpunktet er ingen nyhet. Kriminolog Nils Christie har også ment dette i årevis, men offentligheten har ikke tålt å høre det før nå, sier Smith-Solbakken.
Nå er hun med i et programområde for samfunnsvitenskapelig rusforskning ved UiS. Her har Hildegunn Sagvaag og Harald Høie stått sentralt i en ny evaluering av ansattes vilkår og bruken av fengselet som en læringsarena. Rapporten Rett kurs – ut av fengselet fikk oppmerksomhet fra selveste justisminister Knut Storberget.

Utforsker tabuer i historien
Marie Smith-Solbakken utfordrer ikke bare gjengse meninger, men utforsker også der det gjør mest vondt: det vi har fortrengt og ønsker å glemme. I forskningsprogrammet Memory Studies arbeider hun og noen av forskerkollegene særlig med krigsminner. Høsten 2009 kom boken Krigsminner. Sola krigsgraver, skrevet av Smith-Solbakken og Alexandre Dessingué ved UiS og Hans-Jørgen Wallin Weihe ved Høgskolen i Lillehammer.
– Vi er vant til å lese om mesterfortellingene, seierherrenes versjoner. Vårt prosjekt dreier seg om ofrene for krigen. Denne delen av krigsfortellingen er mindre betont, og den er nok mindre salgbar, men ikke mindre interessant. Dette er en forsømt del av historieforskningen, forklarer forskeren.
Forskergruppa publiserte i høst en artikkel om fortielsen av jøders heltedåder og skjebner under krigen.
– Tåler vi bare å se Max Manus-filmer? Vi må ta et oppgjør med dette nå, hvis ikke går det inn i en kollektiv glemsel, sier Smith-Solbakken og tenker blant annet på at det i Stavanger var 23 jøder da krigen brøt ut. Tre gutter greide å rømme, resten ble arrestert av Stavanger-politiet og sendt til Auschwitz, der de ble gasset i hjel. En av guttene som greide å rømme, ble navigatør og deltok på de alliertes side seinere i krigen. Han døde i kamp, men det finnes ingen gravstøtte eller minnesmerke over ham her. Det finnes heller ingen minnesmerker etter de 23 jødene som bodde i Stavanger.
– Hvorfor har vi ikke en minnestein i Stavanger over byens jøder som ble deportert og drept? Det dreier seg om en massehenrettelse. Jeg tror det er for skamfullt, det er for vondt, det er noe vi ikke vil huske, og derfor står det i fare for å bli glemt. Det går inn i den kollektive glemselen, sier forskeren som påpeker at antisemittisme ikke er forbeholdt Tyskland i mellomkrigstid og krigsårene, den uhyggelige ideologien hadde mye større omfang i tid og rom.

Stolt leder og mormor
Språkfagstormen har lagt seg, og instituttlederen har fått oversikten over rammene:
– Jeg er utrolig stolt av instituttet vårt, som har så mange dyktige fagfolk. Vi har fått til så mye! Vi har to programområder for forskning, North Sea Language og Memory Studies som begge har en internasjonal orientering og bygger opp under kompetansen vår innen tekstkultur og doktorgradsprogrammet vårt i lesevitenskap. Vi har nylig etablert en lektorutdanning og satser på lærerutdanning i videregående skole. Vi står overfor en omstilling når det gjelder språkfagene, og vi må forholde oss til et kjempetøft budsjett, men vi skal fortsette å trekke i samme retning og gjøre instituttet attraktivt for så vel studenter som lærerkrefter, sier instituttlederen engasjert.
Marie er en like stolt leder som hun er stolt mormor for tiden. Og lykkeligst er hun når hun samler sine nærmeste rundt leirbålet i hagen – sommer som vinter.

Tekst: Egil Rugland
Foto: Elisabeth Tønnessen
 


Sist oppdatert av Karen Anne Okstad (10.03.2010)

Skriv ut artikkel print symbol