Fra småkriminelle til forstadshelter


Franske forstadsfilmer har gjennomgått stor endring. Mange av filmene fra 1980-tallet skildrer hovedpersonene som småkriminelle, unge menn som er ofre for rasisme. På 1990-tallet forandres bildet. Filmene framstiller ungdommene som kreative ressurser, som talentfulle breakdansere og hverdagshelter.

Madjid, sønn av arabiske immigranter, og vennen hans Pat vokser opp i en forstad utenfor Paris. De er 17 år og har akkurat fullført skolen. Pats drøm er å flytte til et sted med varmere klima og leve av en rik kvinne, mens Madjid er forelsket i Pats attraktive søster. Begge sliter med å finne seg jobb, og dras inn i lommetyveri, biltyveri og hallikvirksomhet. Pat og Madjid er hovedpersoner i den franske filmen Le thé au Harem D'Archimède (Te i Arkimedes harem, 1985). Franske forstadsfilmer fra 1980-tallet tegner typisk et negativt bilde av forstedene, mener David-Alexandre Wagner, lektor ved Institutt for kultur- og språkvitenskap ved UiS. Han har studert 43 filmer fra perioden 1981 til 2005. Det inkluderer så å si alle de franske filmene som har forstadsproblematikken som hovedfokus eller bakteppe i denne perioden. Fredag 5. mars disputerer han med avhandlingen Fra stigmatisering til avmytifisering: Representasjon av forstad i fransk film fra 1981 til 2005 i fransk kulturkunnskap ved Universitetet i Bergen.

Stigmatiserende nyhetsbilde
Bildet TV-nyhetene har gitt av de franske forstedene har vært stigmatiserende. De framstiller et forfallent miljø med narkotrafikk, arbeidsledighet, gjenger og mye vold, mener Wagner.
– I avhandlingen ville jeg sjekke om filmer gir det samme bildet av forstedene, sier han.
I starten av perioden minner filmene om nyhetenes skildring av forstedene. De betegnes som fremmede, unyttige og en kilde til problemer, mener Wagner. Filmene viser ungdommer som er overlatt til seg selv, som er arbeidsledige og ofre for rasisme. Dermed får de problemer med å integreres og havner i kriminalitet. I løpet av 1990-tallet skjer en overraskende endring. Filmene endres radikalt og det dannes et mer humant bilde med positive elementer.
– Filmene danner grunnlag for en forsoning mellom det øvrige Frankrike og disse forstedene. De viser at forstedene er en kilde til kreative ressurser, sier Wagner.

Trenger nytt hjerte
I 2001 kom filmen Yamakasi, som etter hvert fikk kultstatus. Den forteller historien om en gutt av nordafrikansk bakgrunn som trenger nytt hjerte. Familien hans er fattige, og har ikke råd til transplantasjon. En gjeng unge menn i bydelen bestemmer seg for å skaffe penger til nytt hjerte til gutten ved å rane syv leger som er styremedlemmer på et sykehus i nærheten.
– Det er en moderne Robin Hood-historie. De franske legene portretteres som velstående og arrogante nesten-skurker. I filmen framstilles legene som de egentlig kriminelle og som de som bare styres av penger, sier Wagner.

Kreative dansere
Wagner trekker også fram filmen Le défi (The Challenge, filmen har ingen norsk tittel, 2002) som et eksempel på den positive skildringen av forsteder som dominerer etter 2005. Den handler om en dansegruppe som vinner konkurransen om å få representere Frankrike i Breakdance VM.
–Ungdommene jobber hardt for å oppnå et mål, og greier det. Dop og vold er helt fraværende, sier Wagner.
I løpet av perioden endrer arkitekturen og naturen som vises fram. I starten av perioden går bilder av fasadene til høye blokker igjen. Typisk vises store parkeringsplasser eller skoler. Senere i perioden vises oftere gressplener, parker.
Mens filmene fra 1980-tallet forklarer ungdommenes problemer med etnisk diskriminering, tar filmene fra 1990-tallet i større grad opp sosiale og økonomiske forskjeller.
– Den etniske diskrimineringen forsvinner fra filmene. Det er det å komme fra en forstad som er diskriminerende, sier Wagner.

Mer likestilling
I stordelen av filmene er det menn som har hovedrollene. Det gjelder for hele perioden. Likevel går utviklingen i retning av mer likestilling, og kvinnene blir mer framtredende. Framstillingen av kvinner endrer seg i løpet av perioden.
– Filmene før 1995 viser mye prostitusjon. Det er et bilde som stammer fra Jean-Luc Godard sin film Deux ou trois choses que je sais d’elle (Two or Three Things I Know About Her, filmen har ingen norsk tittel, 1967). Denne framstillingen forsvinner helt på 1990-tallet. De kvinnelige rollefigurene er nå mer fleksible enn mennene når det kommer til å skaffe seg arbeid og integreres i det franske samfunnet, sier Wagner.

Gode seertall
Flere av forstadsfilmene har hatt gode besøkstall, både i og utenfor Frankrike. Et eksempel er filmen La haine (Hatet, 1995) som fikk mye medieoppmerksomhet da den kom ut. Mange av filmene har blitt belønnet med en rekke priser på internasjonale og nasjonale festivaler som European film awards og Cannesfestivalen.
– Forstadsfilmer er på vei til å etablere seg som en egen sjanger, sier Wagner.
Forskeren mener det er flere grunner til at filmenes framstillinger av forsteder har blitt endret. Han sier:
– Jeg tror det er virkeligheten som får gjennomslag. Det er veldig mange positive krefter i disse forstedene. Det har også skjedd et generasjonsskifte. Flere av de nye regissørene ønsker å gi et mer rettferdig bilde av disse miljøene. Dessuten dør de utbrukte klisjeene etter hvert. Det er en naturlig prosess at de forsvinner. Klisjeene kaller fram en naturlig fornying.


Sist oppdatert av (03.03.2010)

Skriv ut artikkel print symbol
David-Alexandre Wagner
Franske filmer fra 1990-tallet skildrer de positive, kreative kreftene som finnes i franske forsteder, mener David Alexandre-Wagner.
Disputas

David-Alexandre Wagner disputerer for doktorgraden.
Tittel på avhandlingen: De la banlieue stigmatisée à la cité démystifiée. La représentation de la banlieue des grands ensembles dans le cinéma français de 1981 à nos jours. (Fra stigmatisering til avmytifisering: Representasjon av forstad i fransk film fra 1981 til 2005)
Tid: Fredag, 5. mars 2010, kl. 09.30
Sted: Auditorium Ø-120 i Arne Rettedals hus
Disputasen vil foregå på fransk.

Prøveforelesning
Tid: Torsdag, 4. mars 2010, kl. 16.30
Sted: Auditorium Ø-120 i Arne Rettedals hus, Universitetet i Stavanger