Flerstemt feminisme


Fire feminister tok til orde for en dialogisk og flerstemt feminisme under et seminar om feminisme i ny nordisk skjønnlitteratur på Forskningsdagene ved Universitetet i Stavanger nylig.

Tre skjønnlitterære verk ble presentert og diskutert på seminaret Omkamp: Likestilling og feminisme i ny nordisk skjønnlitteratur under Forskningsdagene nylig. Romanene rir på en nyfeministisk bølge som de siste ti årene har skyllet inn over Norden.

Leder for Nettverk for feministisk teori og kjønnsforskning ved Universitetet i Stavanger, Wencke Mühleisen ser på 80-tallet som feminismens natt, men kan begeistret slå fast at de siste ti årene har Norden hatt en nyfeministisk vekkelse. Først ut var svenskene som i 1999 kom med antologien Fittstim, der fortellingene er høyst personlige og skildrer hverdagslige ting i den unge kvinnens erfaringsverden.

– Jeg leser de personlige og nære fortellingene som en metafor for manglende likestilling for det kvinnelige subjekt. Disse jentene tok til motmæle blant annet mot seksuell taushet, den kvinnelige idealkroppen og homofobien i samfunnet. Dermed begynte også de intellektuelle feministene fra 70-tallet å diskutere, forklarte Wencke Mühleisen, som påpekte at med denne bølgen av nordiske bøker forlot feminismen skammekroken.

Etter Fittstim kom to norske oppfølgere samme året, Råtekst og Matriark. Etter dette har en rekke skjønnlitterære romaner i Norden tatt opp tema som likestilling, kjønn og feminisme.

Kritikerne av disse bøkene påpekte at bidragene er selvbiografiske og derfor også private. Flere kritikere var skeptiske til hvorvidt de unge kvinnenes erfaringer og opplevelser kunne gi innsikt og gode argumenter for en nyfeministisk plattform. Mühleisen er svært uenig med kritikerne og mener at det nettopp er den nye feminismens styrke å vise fram det personlige.

Ekstrem-feminisme
Stipendiat i lesevitenskap ved Institutt for kultur og språkvitenskap Henriette Thune talte begeistret om sitt litterære funn, Drömfakulteten (2005) av Sara Stridsberg, som hun mener bærer fram en dialogisk feminisme. Stridsbergs jeg-forteller iscenesetter i romanen et møte mellom seg og den radikale feministen Valerie Solanas. Sistnevnte er kjent for å ha skrevet SCUM Manifesto (Society For Cutting Up Men) i 1968 og for å ha skutt Andy Warhol samme år. Stridsberg-fortelleren møter Solanas og går inn i en diskusjon med henne om manifestet, feminisme og Solanas eget liv.

– Solana representerer en ekstem-feminisme, mens Stridsbergs forteller representerer en annen ideologisk feminisme anno 2005. De ideologiske motsetningene hindrer likevel ikke dialogen mellom dem, begge stemmene får prøvd seg. Romanen uttrykker dermed en dialogisk feminisme, delvis forårsaket av at jeg-personen i romanen er forelsket i Solanas. Dermed oppstår en flerstemt feminisme, som tillater også den andre å uttrykke seg til tross for deres ulike ideologiske ståsted, forklarte Thune.

Bitter fitte
Et annet bidrag til den nordiske nyfeministiske bølgen er Bitterfittan (2007) av Marie Sveland. Denne boka stiller spørsmålet: ”Hvordan skal vi noensinne kunne få et likestilt samfunn når vi ikke klarer å leve likestilt med den vi elsker?” I likhet med Drömfakulteten forenes estetikk og selvbiografi og politikk i boka.

Bitterfittan handler om hovedpersonen Sara som drømmer om et voksent kvinneliv fylt med glede og seksuell frihet. I stedet opplever Sara svik, og både det å være gift og det å være mor blir en kilde til frustrasjon. Hun blir en bitterfitte – og en bitter kvinne er det verste som fins.

Arkitekt Alma Oftedal påpekte i sin presentasjon at kritikerne av Bitterfittan mente at hovedpersonen er en uansvarlig samfunnsborger og et plaprende og umodent vesen som syter.

– Den feministiske stemmen som Bitterfittan representerer sensureres av kritikerne fordi den ikke passer inn i ideologien. Romanen er en privat erkjennelsesreise der hovedpersonen opplever et svik og forteller om det, mens kritikerne opplever det som sutrete og uten relevans. Men også denne stemmen teller. Også denne historien hører med, påpekte Oftedal som dermed også meldte på en stemme til den flerstemte nyfeminismen.

Kvinnen som antihelt
Det tredje og siste skjønnlitterære verket som ble trukket fram på seminaret, var den danske romanen I familiens skød av Christina Hesselholdt. Også den representerer en flerstemthet i og med at mange personers stemmer kommer til uttrykk. Kunsthistoriker Sigrun Hodne presenterte boka og mente at hovedpersonen i Hesselholdts roman, Anne, i likhet med mange andre kvinnelige hovedpersoner i romaner i Norden kan leses som en antihelt.

Anne tar seg av familien sin, men kan ikke utstå sin stedatter. Hun ramser opp grunner for at hun ikke liker barnet og for å ikke føle kjærlighet. Leseren blir presset inn i et ubehag.

– Den kvinnelige antihelten i denne romanen er et oppgjør med et uoppnåelig kvinneideal. Hun opptrer ikke politisk korrekt og opprøret er ikke velformulert, mer mistilpasset. Anne er en mislykket helt, forklarte Hodne og ramset opp andre nordiske forfattere som skriver om kvinnelige antihelter: Hanne Ørstavik, Trude Marstein og danske Helle Helle.

Jenter og kåthet
– Disse skjønnlitterære verkene representerer en ny måte å tenke feminisme på. De legger vekten på det virkelighetsnære og utprøvende, og er et viktig bidrag til nyfeminismen, oppsummerte Mühleisen.

Hun trakk også fram antologien Rosa Prosa (2006) der 16 unge kvinner skrev åpenhjertig om sin seksualitet.

Rosa Prosa ble fordømt av feministene, men jeg mener at de personlige tema i høyeste grad er et feministisk tema. Hver feministisk generasjon må kjempe sin feminisme fram, og de må insistere på sin subjektivitet, sa Mühleisen

I debatten som fulgte, der også menn på seminaret kom med innspill, var det en klar enighet om at den nye feminismen har en dialogisk posisjon der alle forventer å bli lyttet til. Også menn. Og det som kjennetegner nyfeminismen er at de nettopp involverer menns stemmer: Nyfeministene tenker ikke ett kjønn, men mange personlige stemmer.

TEKST: Karen Anne Okstad

Sist oppdatert av Karen Anne Okstad (26.09.2008)

Skriv ut artikkel print symbol
Fire feminister la fram feministisk litteratur på et seminar på Forskningsdagene. Fra venstre Wencke Mühleisen, Alma Oftedal, Henriette Thune og Sigrun Hodne.

FØLG UIS I SOSIALE MEDIER