Taushet som politisk strategi


Høyre forteller en velferdshistorie om frivillige og private initiativ, mens Arbeiderpartiet forteller om solidaritet og kollektive løsninger. Politisk tilslutning ligger i balansen mellom det som huskes og det som blir glemt av begivenheter.

I EU er det forbudt å benekte Holocaust mens i Tyrkia er det forbudt å huske det armenske folkemordet. For å forsone seg med en vond historie og for å forme en bedre fremtid ba Tyskland om unnskyldning for Holocaust. Norge har fortiet historisk diskriminerende politikk for å kunne samles om demokratiet.

I den internasjonale antologien «Beyond Memory» utfordrer Ketil Knutsen, førsteamanuensis i historie ved Institutt for kultur-  og språkvitenskap ved Universitetet i Stavanger, forestillingen om minne og glemsel som motsetninger. 

I antologien viser han hvordan vår samhandling med verden er avhengig av ulike tausheter som forbinder minne og glemsel.

Knutsen lanserer begrepet «strategisk taushet» som innebærer spenninger mellom hukommelse og glemsel i politisk kommunikasjon.

Demokratisk utfordring
– I en tid med mye og uoversiktlig informasjon kan strategisk taushet bidra til å skape sammenheng og kontekst, påpeker Knutsen.

Strategisk taushet kan også være en utfordring for demokratiet fordi den utfordrer åpenheten og den frie adgangen til informasjon og kan begrense handlingsrommet ved at informasjon blir holdt tilbake.

Derfor er det viktig å være bevisst den rollen strategisk taushet spiller i samfunnsutviklingen, mener forskeren.

Knutsen mener det finnes (minst) fire typer strategisk taushet.

Fellesskapsbyggende taushet
Fremstillingen av den norske Grunnloven er et eksempel på det han kaller «Fellesskapsbyggende taushet» hvor det viktige er å bygge en historie og bruke den som samfunnsbyggende faktor.

Målet er å dempe eller skjule forskjeller og variasjoner for å skape enighet og bekrefte et fellesskap. Denne typen strategisk taushet kommer typisk til utrykk under nasjonaldager og jubileer.

Fellesskapsbyggende taushet kommer også til uttrykk når et nytt fellesskap erstatter et gammelt, fordi det gamle ikke fungerer lenger.

–  For eksempel kunne ingen tysker glemme det som hendte under andre verdenskrig fordi minnene var for sterke og for personlige. Men de kunne heller ikke huske det som hadde skjedd fordi det kunne skape sorg og konflikter i hele samfunnet. Derfor ble man enige om å tie for å skape innenrikspolitisk ro, forklarer Knutsen.

Etter kolonitiden
Fellesskapsbyggende tausheter er også viktige for å revidere og rekonstruere nasjonen og samfunnet.

– I kolonitiden bidro fortellinger fra koloniene til å bygge nasjonal stolthet for land som Frankrike og Storbritannia. Men da koloniene gikk tapt, ble disse fortellingene erstattet av historier om tap og savn, blant annet fordi man ikke lenger kunne være stolte av dem. Man håndterte krisen i det nasjonale selvbildet med fortellinger basert på taushet om vesentlige minner, forklarer Ketil Knutsen.

22. juli
Mindre åpenbar er fellesskapsbyggende taushet når budskapet i den politiske kommunikasjonen er inkludering og mangfold. Hendelsene 22. juli 2011 ble tolket som et angrep på Norge og demokratiet, et angrep som bare kunne stanses dersom «vi» sto sammen for å bevare åpenheten og demokratiet.

Denne identitetskonstruksjonen ble presentert som et stort «oss» som visket ut skillelinjer. Fienden i form av ondskap og ødeleggelse ble bare omtalt indirekte.

– Faren ved denne strategien er at diskursen hindrer sitt eget formål ved at den blir så inkluderende og vag at den sier alt, men samtidig ingenting, advarer forskeren.

Deliberativ taushet
Særlig i valgkamper ser vi det Knutsen har kalt «deliberativ taushet». Det vil si at politikere husker selektivt historien for å fremme seg selv og egne agendaer og bevisst eller ubevisst sverter motstanderne sine.

Ofte brukes historiske analogier som da den tidligere britiske statsministeren Tony Blair viste til ettergivenghetspolitikken overfor Nazi-tyskland på 1930- tallet for å overbevise om at man måtte gå til krig mot Irak. Det samme må ikke skje igjen var budskapet.

Deliberativ taushet kan også være ideologisk, som når Høyre fremstiller framveksten av velferdsstaten som en historie med frivillighet, privat initiativ og skattelettelser som redskap for å skape større verdiskapning. For Arbeiderpartiet handler framveksten av velferdsstaten derimot mest om solidaritet og fellesskapsløsninger. 

Historier og minner om nasjonalt heltemot og opprinnelse brukes også til å fremme interesser gjennom deliberativ taushet. Da den serbiske lederen Slobodan Milosevic i 1989 skulle rettferdiggjøre at Kosovo var serbisk, viste han til at serberne hadde kjempet en heroisk kamp om Kosovo i fortiden, som de tapte på grunn av manglende enhet i den serbiske ledelsen.

Slik gjør deliberativ taushet det mulig for oss å forstå noe nytt i lys av noe gammelt og gjenkjennelig, men situasjonen i dag er ikke lik den i fortiden, og taushet om forskjellene mellom da og nå kan feste oss i gamle fortolkningsmønstre istedenfor å hjelpe oss å tenke nytt.

Forsonende taushet
I situasjoner hvor politikere skal kommunisere at folket må legge en vanskelig tid bak seg og starte på ny, ser vi det Knutsen har kalt «forsonende taushet».  Dette innebærer ikke at man glemmer det vonde, men at man konfronterer og tar kraften ut av det.

Forsonende taushet kommer blant annet til uttrykk gjennom offentlige unnskyldninger som da den tyske forbundskansleren Gerhard Schröder ba om unnskyldning for Holocaust i forbindelse med 60-års markeringen for frigivningen av Auschwitz.

Hvor mye ansvar som tas i forbindelse med en unnskyldning eller kompensasjon kan variere.

Rettssaker er derfor ofte viktige som et middel for å finne den mest sannsynlige utgaven av sannheten, gjenkjenne offerets lidelser og tilfredsstille behovet for rettferdighet og gjengjeldelse, som da kommunistledere ble dømt etter Sovjetunionens og kommunismens fall.

I motsetning til rettssaker arbeider sannhetskommisjoner, som den etter krigen i Bosnia, fra bunnen og opp. De hører mer til folk enn til myndigheter, gjennom kollektive forsoningsprosesser. En sannhetskommisjon angir hva som har skjedd, gjenkjenner offerets lidelser og definerer hvem som er ofre og hvem som er gjerningsmennene.

En annen form for forsonende taushet ser vi når land som har vært preget av store motsetninger og konflikter, utvikler utdanningsprogram som skal bygge broer over motsetningene. For eksempel i Nord-Irland hvor man utviklet EMU-programmet; «Education for mutual understanding».

Men noen ganger er den politiske avstanden i et land, eller mellom land, for stor til at fellesskapsbyggende eller forsonende taushet er mulig.

Tabuiserende taushet
Da kommer det Knutsen kaller «tabuiserende taushet» gjerne til uttrykk. Det vil si at politikere hindrer folket i å minnes eller glemme ut i fra en oppfatning om at historien representerer en kunnskap samfunnet må beskyttes mot.

Et klassisk eksempel er forbudet mot å minnes deler av den nasjonale historien i tidligere kommuniststater. I Jugoslavia forbød for eksempel president Tito folket å huske andre hendelser fra den andre verdenskrigen enn de kommunistiske partisanenes kamp mot nazistene under okkupasjonen.

Målet var å beskytte den kommunistiske maktstrukturen og bygge en jugoslavisk identitet.

Andre ganger er det ikke det å minnes, men det å glemme, som er forbudt. Som da EU i 2007 gjorde det ulovlig å benekte at Holocaust har funnet sted.

Europeiske politikere har blitt kritisert for dobbeltmoral siden benektelse av andre folkemord, som det armenske folkemordet og overgrep begått av kommunistiske diktatur etter andre verdenskrig, ikke har fått tilsvarende oppmerksomhet som Holocaust.

Tabuiserende taushet har også vært diskutert i lys av hvor grensene for ytringsfriheten bør settes, og risikoen for forfølgelse av de som har en kontroversiell visning av historien.

Tekst: Elin Nyberg

Kilde: Ketil Knutsen: «Strategic silence – Political persuasion between the remembered and the forgotten». Utgitt i antologien «Beyond Memory. Silence and the Aesthetics of Remembrance». Redigert av Alexandre Dessingué, Universitetet i Stavanger, og Jay M. Winter, Yale University (2015)

https://www.routledge.com/products/9781138826472

 

 

 

 

 

 


Sist oppdatert av Elin Nyberg (06.01.2016)

Skriv ut artikkel print symbol
Statsminister Jens Stoltenberg taler i Regjeringskvartalet under minnemarkeringen på ettårsdagen for terrorangrepet 22 juli 2011.
Statsminister Jens Stoltenberg taler i Regjeringskvartalet under minnemarkeringen på ettårsdagen for terrorangrepet 22. juli 2011. Ketil Knutsen mener håndteringen av 22. juli-angrepet er et eksempel på fellesskapsbyggende taushet hvor det nasjonale "vi" skulle stå sammen mot en fiende som hadde angrepet Norge og demokratiet, og som bare ble omtalt indirekte.

FØLG UIS I SOSIALE MEDIER