Misjon, kolonisering og skriftkultur


Å lære de innfødte å lese og skrive har vært et viktig «siviliseringsverktøy» for både kolonimakter og misjonsorganisasjoner. Men det var store forskjeller i hvordan misjon og kolonimakt lærte folk å lese og skrive, og hva formålet med opplæringen var. Ellen Vea Rosnes disputerte for doktorgraden i lesevitenskap om dette 4. desember.

Hun disputerte med avhandlingen «Mission, Colonisation and Literacy. The Norwegian Mission’s Literacy Work in Colonial and Independent Madagascar».

Avhandlingen tar utgangspunkt i tiårene omkring 1920 og 1960 (frigjøringen), og setter fokus på kolonisering og misjon og deres likheter og ulikheter i forbindelse med lese- og skriveopplæring på Madagaskar.  

Analyserer ideologiene 
Ellen Vea Rosnes ser på lese- og skrivepraksiser som norsk misjon la til rette for. Hun diskuterer også hva som var målet med å lære gassiske barn og ungdom å lese og skrive. I arbeidet med avhandlingen har hun brukt arkivmateriale fra Norge, Madagaskar og Frankrike, og gjennomført kvalitative intervju med tidligere norske skolemisjonærer og tidligere gassiske lærere og elever.

Skriftkyndighet eller literacy er en sosial praksis forankret i sosiale relasjoner og maktstrukturer. Derfor er det viktig å analysere ideologiene til institusjoner som driver lese- og skriveopplæring, understreker hun.

Samarbeid og alternativ
Mens misjonen ved noen anledninger samarbeidet med kolonimakten på Madagaskar, fungerte den i andre anledninger som et alternativ og en motsetning til kolonimaktens politikk.

Norsk misjon samarbeid med andre protestantiske misjonsorganisasjoner i møte med den franske sekulære kolonimakten og den etterhvert sterke posisjonen til katolsk misjon. 

En av de største forskjellene og utfordringene mellom de protestantiske misjonene og kolonimakten var knyttet til bruken av fransk og gassisk språk i undervisningen. For den franske politikken, som var dominert av forestillingen om assimilering, var det viktigst å lære de innfødte det franske språket.

Bibelen på eget språk
For misjonen derimot, var hovedmålet at folk skulle kunne lese Bibelen på sitt eget språk. Utvikling av og undervisning på lokalspråket var derfor et viktig fokus for misjonen. Disse ulike tilnærmingene bidro til forskjellige former for identitetsutvikling på Madagaskar.

Sekularisme var en del av kolonipolitikken og fikk en stor innvirkning på misjonsarbeidet. Norske misjonærer beholdt gode relasjoner med fransk kolonimakt, men samtidig motsatte de seg sekulære lover og regler.

De protestantiske misjonenes bruk av lokalspråket utfordret den assimilerende franske kolonipolitikken, som fremmet fransk som det dominerende språket.

Ved uavhengigheten kunne administrasjonen til den første gassiske republikken ta utgangspunkt i ulike erfaringer med lesing og skriving med tilhørende ulike konsekvenser rundt spørsmål knyttet til identitet.

Gassisk kontra fransk
Konverterte protestanter var blant de som ønsket en mer gassisk-orientert skole, og fremmet gassisk språk og kultur i utdanningen. Likevel beholdt fransk sin dominerende plass i det gassiske skolesystemet.

Under tilegnelse av lese- og skriveferdigheter er det viktig å bruke et språk som elevene forstår.

Rosnes problematiserer i avhandlingen at gassiske barn, fra de går i tredje klasse, fremdeles lærer på et fremmedspråk.

Jeg håper avhandlingen, som ser lese- og skriveforskning og misjonshistorie i sammenheng, kan bidra til en bedre forståelse av motivasjonsfaktorer rundt lese- og skriveopplæring. Kanskje kan den også sette dagens politikk i et nytt lys, sier hun.

Ellen Vea Rosnes er 39 år gammel og fra Stavanger. Hun er utdannet cand. polit, fra Universitetet i Oslo med hovedfag i samfunnsgeografi. Hun arbeider som universitetslektor ved Misjonshøgskolen. 

Tekst: Elin Nyberg


Sist oppdatert av Elin Nyberg (08.12.2015)

Skriv ut artikkel print symbol